I Tidsskriftet nr. 9/2012 skriver Iver Mysterud at han ikke kan se hvordan kronisk utmattelsessyndrom kan ha vært adaptivt i et fortidsmiljø der overlevelse var avhengig av jakt og sanking. Mysterud finner det vanskelig å forstå hvordan en langvarig tilstand preget av alvorlige plager kan øke egnethet i forhistoriske kontekster som krevde fysisk og mental årvåkenhet (1).
Jeg er usikker på hvor relevant det er å ta utgangpunkt i jeger- og sankersamfunn i analyser av menneskelig psykologi og atferd. Moderne mennesker er produkter av pågående evolusjon i stadig mer avanserte jordbrukssamfunn – ikke direkte etterkommere av nomader (2). Men uavhengig av hvilken del av menneskets utviklingshistorie man tar utgangpunkt i, har Mysterud rett i at det har vært viktig med årvåkenhet og overskudd. For å forstå hvordan kronisk utmattelsessyndrom kan være en tilpasning må vi derfor ta med i betraktningen et fundamentalt premiss for menneskelig eksistens – at suksess i både overlevelse og reproduksjon ikke er et spørsmål om individet i ensom majestet, men heller er fortellingen om gjensidig avhengighet.
Mennesker overlever og reproduserer i tett sammenføyde grupper der suksess er knyttet til at individer fremmer sine egne interesser – reproduktive så vel som andre – gjennom forpliktende samarbeidsrelasjoner. Mennesket er – for å sitere Matt Ridley – «a groupish species» (3). Vi bruker gruppen for å fremme egen overlevelse og reproduktive suksess.
Mennesker som over lang tid har bidratt til gruppens overlevelse og opptrådt lojalt og støttende overfor sine egne, blir ikke overlatt til seg selv dersom de blir syke eller opplever funksjonsfall, slik som kronisk utmattelsessyndrom. Teorien om at kronisk utmattelsessyndrom er en adaptiv barriere mot kollaps hviler slik ikke på at mennesker står alene i en farlig verden. Forutsetningen for at kronisk utmattelsessyndrom er en tilpasning, er at personer med omsorgsansvar blir vernet av gruppen de tilhører, selv når de er inne i en langvarig og plagsom utmattelse, og på denne måten senere kan verne egen (og gruppens) reproduktiv suksess over tid.
Premisset for å forstå kronisk utmattelsessyndrom som en adaptiv barriere mot kollaps er altså at mennesker kan overleve i lange perioder uten optimalt overskudd og årvåkenhet fordi vi lever i gjensidig forpliktende og beskyttende grupper. Ingen primære omsorgsgivere vernet sine barns overlevelse atskilt fra sine respektive grupper. Det at symptomene er for alvorlige og at tilstanden for langvarig til at kronisk utmattelsessyndrom kan være en tilpasning, er derfor bare en tilsynelatende selvmotsigelse (i.e. et paradoks) og falsifiserer ikke teorien som jeg fremsatte i Tidsskriftet nr. 4/2012 (4).
