Et ord i rette tid. Det er viktig at helsepersonell sier klart og tydelig fra om at vi IKKE valgte fagene våre for å hjelpe staten å få pene tall i budsjettene. Vi valgte yrker i helsesektoren ut fra interesse for mennesker, og en motivasjon som handler om å hjelpe.

Godt helsestell koster og kan aldri "lønne seg" sett over korte budsjettperioder. Å utelukkende anvende bedriftsøkonomiske modeller til å målstyre helsevesenet er dypt uanstendig. "Lønnsomme" pasienter vil nødvendigvis alltid være de godt fungerende - og i utgangspunktet friske menneskene - med helt avgrensede plager eller skader. Alle de andre - folk med sammensatte problemer, f.eks. rus og psykiatri, psykisk utviklingshemmede, mennesker med kroniske fysiske eller psykiske sykdommer, eldre med flere behandlingstrengende tilstander, handicappede barn m.fl. - står i fare for å bli skyflet fra den ene instansen til den neste, fordi de ikke "lønner seg" for noen. Den helhetlige tilnærmingen til det hjelpetrengende mennesket blir stadig mindre helhetlig. Dette er helsepersonell daglig vitne til. I tillegg påføres pasienter en opplevelse av seg selv og sin helseproblematikk som en "utgiftspost", et minus i budsjettene. Dette er en tilleggsbeslastning på toppen av selve sykdommen.

Det hersker et mismot og en stille, men dyp pessimisme blant store deler av norsk helsepersonell. Den lojaliteten som avkreves - og tausheten som forventes - gnager på mange. Ikke bare skal vi være uendelig lojale og tie om det vi oppfatter som uetisk, vi forventes også å innta en positiv holdning til den dreiningen helsevesenet tar. Vi blir oppfordret til å "se nye muligheter", "tenke kreativt og utvikle nye strategier", "se løsninger framfor problemer" - generelt bedrive en utstrakt positiv tenkning mens vi ser gode fagmiljøer rundt oss gå i oppløsning. Å se framover, utvikle virksomheten, tenke kreativt osv. er noe som naturlig finner sted på en arbeidsplass der medarbeiderne trives. Og trivsel på arbeidplassen er resultat av bl.a. opplevd mening og sammenheng i det arbeidet man gjør.

Det er trist - og foruroligende - at myndighetene ikke evner å se hva som skjer når flinke fagfolk og gode fagmiljøer demotiveres. Og hvilken kostnad det til syvende & sist vil utgjøre i vårt felles samfunnsregnskap - og hvordan det innvirker på vår tilgang til god helsehjelp.