Stien, Ragnar
Aarli, Johan Arild
Hjernens leger
Historien om de første norske nevrologene. 267 s, ill. Oslo: Den norske nevrolitterære klubb, 2012. Pris NOK 250
ISBN 978-82-996059-2-2
To av norsk nevrologis «grand old men», Ragnar Stien (f. 1938) og Johan Arild Aarli (f. 1936), har skrevet bok om norske nevrologer og en del andre hjerneforskere frem til ca. 1980. Boken består av 13 kapitler, de første sju er inndelt kronologisk, det siste er en samling av nyttige oversikter, inkludert en liste over milepæler i norsk nevrobiologi.
Forfatterne kaller årene 1921 – 54 for «Monrad-Krohn-perioden» etter fagets professor, Georg Herman Monrad-Krohn (1884 – 1964). Det er interessant å lese deres beskrivelser. De skriver rett ut om hans rykte som «despotisk sjef», uendelig selvsentrert, selvhevdende, dominerende og diktatorisk. Også beskrivelsene av andre personer er friske og ærlige. Om de neste professorene i faget, Arne Galtung Frøvig (1907 – 92) i Bergen og Sigvald Refsum (1907 – 91) i Oslo, står det at de var «ytterst formelle og korrekte, de unngikk konflikter og hadde betydelige forventninger om anerkjennelse av professors absolutte autoritet» (s. 148).
Kanskje det aller mest interessante kapitlet er De som ble stående på siden. Det er en omtale av personer som av ulike grunner (en av grunnene var Monrad-Krohn) utviklet sine interesser utenom den opptrukne linje. Den eneste nålevende av disse er Alette (Letten) Fegersten Saugstad (f. 1925), som antakelig var den første kvinnelige spesialisten i klinisk nevrofysiologi i Norge. Hun omtales som «en nesten mytisk og lite kjent figur i norsk nevro-biologi» med en «formidabel publikasjonsliste». Hun har søkt 11 akademiske stillinger, vært klart best kvalifisert for dem alle, men ikke fått noen (s. 187). Her etterlates leseren med ubesvarte spørsmål. Det samme gjelder beskrivelsen av Ardis Storm-Mathisen (1912 – 2000), som leverte en avhandling til bedømmelse i 1961, men den ble ikke funnet «verdig» til å forsvares for doktorgraden. I motsetning til omtalen av andre avviste avhandlinger (Arne Torkildsen og Audun Schjøtt) får vi ikke vite mer om dette, og man må bare undres om det er riktig som forfatterne antyder – at hun ble avvist fordi miljøet ikke riktig visste hvordan man skulle takle en kvinnelig konkurrent til de akademiske toppstillingene i faget (s. 164).
Kildehenvisningene skulle jeg ønsket var bedre. Litteraturreferansene er relativt få, og det er mange steder vanskelig å finne ut hvor opplysningene stammer fra. Det samme gjelder illustrasjonene. Forfatterne må ha lagt ned et stort arbeid i å skaffe disse til veie, men hvor er de hentet fra? I forordet takkes ektefellene for å ha holdt ut med dem som «arkivrotter», men hvilke arkiver som er undersøkt, fremgår ikke.
Boken er velskrevet og rikt illustrert. Forfatterne øser av store kunnskaper og fremviser en imponerende oversikt. Nevrologer angis som den viktigste målgruppen, men boken vil være av stor interesse for langt flere. Dette er ikke en tekst for de spesielt interesserte. Den vil glede alle med interesse for medisinsk historie.
