Bitsch, Mikael
Jensen, Flemming
Klinisk ultralydskanning
292 s, tab, ill. København: FADL’s Forlag, 2011. Pris DKK 400
ISBN 978-87-7749-607-3
Målgruppen er ifølge forfatterne først og fremst medisinstudenter, men leger kan også ha nytte av boken. For meg er det litt uklart hvilken målgruppe den er skrevet for.
Forfatterne begynner enkelt, med en god og praktisk forklaring om hvordan ultralyd virker og kan brukes. De gir også en innføring i hvordan man bør bruke radiologiske standarder for bildeopptak, og om hvordan beskrivelse av klinisk ultralyd bør gjøres, slik at det er klart at dette har vært en målrettet undersøkelse for å utelukke eller bekrefte et spesifikt funn. Dette er, ifølge forfatterne, hovedforskjellen på klinisk og radiologisk ultralyd.
Deretter følger en rekke kapitler om ulike spesialiteters bruk av ultralyd. Kapitlene er svært ujevne. Ekkokardiografi er beskrevet utførlig og egner seg nok best for leger i spesialisering innen kardiologi, mens andre kapitler er for smale fagfelt, som oftalmologi og dermatologi. Revmatologi er utelatt, enda dette er et fagfelt hvor nytten av ultralyd er stor. Boken inneholder en god innføring i bruk av ultralydveiledning under invasive prosedyrer.
For allmennleger som ønsker å bruke ultralyd i egen praksis, kan boken være interessant som en innføring. Enkelte av kapitlene har direkte relevans, som kapitlene om abdomen og muskel- og skjelettsystemet. Kapitlet om gynekologisk ultralyd er verken for allmennleger, kirurger eller leger i spesialisering i faget, og forfatterne gir også anbefalinger, som nok ikke er riktige for norske forhold.
Til tross for mange og gode illustrasjoner er boken ikke egnet som oppslagsverk. Enkelte bilder er unødvendig gamle. Når det gjelder maskinvare, er den helt oppdatert, men én leverandør får vesentlig mer plass enn andre. Referansene er få, og ulike anbefalinger og påstander er ikke påført referanse.
Kan boken anbefales? Ja, men til hvem? Allmennlegen som er nysgjerrig på ultralyd? Vel, den er i alle fall en entusiastisk oppfordring til å bruke metoden. Til medisinstudentene? De trenger vel ikke en egen bok bare om ultralyd? De radiologiske grunnbøkene dekker dette godt nok, og i dem ser man også modaliteten i sammenheng med andre bildedannende teknikker, slik at man vet hvilken modalitet som er best egnet til å svare på de ulike problemstillingene. For leger i spesialisering innen ulike fag? Til det er de fleste kapitlene for overfladiske og kun å regne som en innføring.
Ultralyd er et nyttig klinisk verktøy, og i mottak på sykehus bør man kunne utføre ultralyd med henblikk på både kolecystitt og dyp venetrombose. Kirurger og anestesileger som tar imot traumepasienter, bør selv kunne utføre ultralydundersøkelser av typen «focused assessment with sonography for trauma» (FAST) – dette er forfatterne og jeg skjønt enige om.
