Hammerborg, Morten
Et forskningsinstitutt: dr. F.G. Gades patologiske institutt i Magnus Haalands tid, 1912 – 1937
144 s, ill. Bergen: Gades institutt, 2012. Pris NOK 299
ISBN 978-82-91582-16-0
Gades institutt i Bergen fyller, i likhet med Haukeland sykehus, 100 år i 2012. Til instituttjubileet utgis denne boken der historikeren Morten Hammerborg (f. 1972) skriver om de første 25 år. Instituttet engasjerte altså en faghistoriker, endatil med doktorgrad i medisinsk historie (2009), til å skrive boken. Det er grunn til å gratulere med valget. Slike jubileumsbøker kan være vanskelige å skrive, og mange av dem har størst lokal interesse. En grunn til at denne boken er blitt så vellykket, og med interesse langt ut over de bergenske forhold, er antakelig samarbeidet mellom historikeren og entusiastiske medisinere. Forfatteren trekker i forordet særlig frem Ole Didrik Lærum, som skal ha æren for å ha samlet og reddet kildene etter Magnus Haaland ved instituttet, og Elling Ulvestad, som fikk ideen til å engasjere Hammerborg til å skrive boken.
Det er fire hoveddeler: Laboratoriet og klinikken i Bergen sykehus (1890 – 1912), Gades institutt – forskningsanstalten, Å utrydde en sykdom – Gades institutt og kampen mot tyfoidfeberen og Utsyn over de første 25 år. I tillegg er det en epilog. Boken er lekkert utstyrt med stive permer og rike illustrasjoner. De fleste bildene er fremskaffet av Ole Didrik Lærum. Kildene er gjort ordentlig rede for gjennom 354 noter og tilhørende referanser.
En del av stoffet er kjent fra før. Hammerborg skrev en artikkel om de første årene til Gades institutt i Tidsskriftets julenummer 2009 (1), og historien om både F.G. Gade (1855 – 1933) og Magnus Haaland (1876 – 1935) er tidligere omtalt i Tidsskriftets serie Merkesteiner i norsk medisin (2, 3).
Likevel er det mer enn nok av nytt og interessant materiale, selv om boken bare er på knappe 150 sider. En av historiene som særlig engasjerte meg, var den om da instituttets første assistent skulle ansettes i 1911. Hammerborg omtaler dette som «en høyst delikat og lite ærerik hendelse i instituttets historie» (s. 50). Tre leger søkte: Dagny Tyvold (1875 – 1926), Sverre Sandberg (1880 – 1963) og Gudleif Gjestland (1884 – 1917). De to førstnevnte kom i betraktning, og ut fra kvalifikasjoner var det åpenbart at Tyvold måtte foretrekkes. Problemet var imidlertid at Sandberg var sykehusdirektørens sønn. Tyvold ble forbigått, men hva skyldtes det? Sandbergs slektsbånd, at Tyvold var kvinne, strategiske hensyn eller andre forhold? Hammerborg diskuterer dette på forbilledlig vis.
Man kunne selvsagt ønske at historien var blitt ført frem til våre dager. Nå stopper den i 1937. På ett punkt pekes det fremover: Mens det i Haalands tid ble skrevet imponerende fem doktorgrader ved instituttet, på en tid da Bergen ennå var uten universitet, skulle det gå 29 år fra Haalands død til den neste doktorgraden ble levert. Forfatteren påpeker nøkternt at det var «et dårlig tegn for den neste delen av instituttets historie».
