I en kommentarartikkel i Tidsskriftet nr. 10/2012, publisert først på nett 4.5. 2012, argumenterer Johan Torgersen for at faste utdanningsstillinger for leger i sykehus er «nødvendig og fremtidsrettet» (1). Overraskende nok er store deler av begrunnelsen basert på sykehusenes kritikkverdige og utbredte bruk av vikariater.
Torgersen gir ingen forklaring på hvordan innføring av utdanningsstillinger uten tidsbegrensning vil redusere bruken av vikariater. Det er (minst) to grunner til å tro det motsatte. For det første vil de som sitter i slike stillinger, ha permisjoner ved svangerskap, barnefødsler, sideutdanning, forskning og midlertidig opprykk til overlege like ofte som før. For det andre vil ansettelsesprosedyrene måtte bli enda grundigere og mer tidkrevende enn tidligere – i påvente av fast ansettelse må da vikar settes inn (2).
Torgersen legger stor vekt på at sykehusavdelinger må ha «langsiktighet i kompetansebygging» og «utvikle stabile fagmiljøer» (1). Han glemmer at sykehus også er utdanningsinstitusjoner: De skal utdanne spesialister til andre deler av helsevesenet, inkludert privat spesialistpraksis. Det er svært få offentlige hudpoliklinikker utenom universitetssykehusene – i Helse Sør-Øst er det faktisk ingen. Derfor kan ikke sykehusavdelinger i alle forhold sammenliknes med resten av arbeidslivet, slik Torgersen gjør. En sykehusavdeling kan ikke bare ta hensyn til egen kompetansebygging og eget fagmiljø.
Utdanningsstillinger uten tidsbegrensning ved gruppe I-avdelinger vil være en gavepakke til noen få leger i sentrale strøk som Oslo, Bergen og Trondheim, nemlig de legene som har akkurat passe lang tjeneste til å få en slik stilling. De som har «kommet i skade» for å ha tjenestegjort tilstrekkelig lenge i vikariater (som følge av andres permisjoner) til å bli godkjent spesialist, må vente til det blir en overlegestilling ledig for å få fast stilling i avdelingen. Her kan det bli mye posisjonering.
For de aller yngste legene som ønsker å komme inn i faget, blir det færre utdanningsstillinger å søke på når en lege velger å forbli i sin utdanningsstilling etter at han/hun er blitt godkjent spesialist (2). Det vil da utvikle seg propper i systemet og mangel på nye spesialister. Det er bekymringsfullt at Legeforeningen i et brev til Helsedepartementet tar så lett på dette poenget: «Legeforeningen kan vanskelig se at det er så stort behov for å problematisere fasen etter spesialistgodkjenning» (3).
Kravet om utdanningsstillinger uten tidsbegrensning ved gruppe I-avdelinger er en dårlig idé, i hvert fall for spesialiteten hud- og veneriske sykdommer (2). Dette er en dårlig sak – for alle parter.
