Med faste utdanningsstillinger i gruppe I-sykehus vil mange hudleger foretrekke å forbli i storbyene som spesialist fremfor å flytte til overlegestilling eller privatpraksis i andre deler av landet.
Legeforeningens landsstyre vedtok i 2009 å kreve faste utdanningsstillinger i sykehus (1). Dette har vært en viktig sak for både forrige og nåværende president (2, 3). De har fått gjennomslag hos helseministeren, som har bedt de regionale helseforetakene sørge for at flest mulig leger i spesialisering i sykehus får faste stillinger (4). Noen få stillinger i gruppe I-avdelinger, dvs. i universitetssykehus, skal likevel være tidsbegrenset – disse skal være forbeholdt spesialistkandidater fra gruppe II-avdelinger for nødvendig gruppe I-tjeneste.
Arbeidsgiverforeningen Spekter, som har helseforetakene som medlemmer, mener at dagens ordning med tidsbegrenset ansettelse i utdanningsstillinger er lovlig (5). Inntil for få år siden var dette også Legeforeningens syn.
De fire regionale helseforetakene har fulgt opp helseministerens anmodning ved å sette ned en arbeidsgruppe for å utrede hvordan utdanningsstillingene skal gjøres faste, og Legeforeningen har bidratt med innspill. Gruppens rapport forelå for kort tid siden (5). Legeforeningen har skrevet brev til Helse- og omsorgsdepartementet, der man krever fortgang i prosessen, med et notat med beregninger over hvor mange av dagens utdanningsstillinger i hver spesialitet som kan være faste (6, 7). Presidenten omtalte sist saken i Tidsskriftet nr. 5/2012 (3).
I notatet er antall utdanningsstillinger i spesialiteten hud- og veneriske sykdommer oppgitt å være 27 ved gruppe I-avdelinger og åtte ved gruppe II-avdelinger (7). Av disse mener Legeforeningen at kun tre stillinger ved gruppe I-avdelinger skal være tidsbegrenset – resten kan gjøres om til faste stillinger. Til grunn for denne vurderingen ligger enkle beregninger om hvor mye tjeneste leger fra gruppe II-avdelinger trenger ved en gruppe I-avdeling for å bli ferdig spesialist.
Legers egne preferanser
Svært mange unge leger har partner med egen yrkeskarriere og barn som trives i skole og nærmiljø – de vil nødig flytte bare fordi mor eller far er blitt ferdig spesialist. Det er sannsynlig at mange leger ved gruppe I-avdelinger i Oslo, Bergen og Trondheim heller vil fortsette i sin faste sykehusstilling når de er godkjent som spesialist, fremfor å flytte til andre deler av landet for å ta på seg det ansvar og de forpliktelser som privatpraksis eller overlegestilling innebærer.
I 2011 var det ingen norske søkere til praksishjemler i Kristiansand, Elverum, Skien og Sarpsborg, og situasjonen i de andre helseregionene er ikke bedre (Folke Sundelin, Helse Sør-Øst, personlig meddelelse). Faste utdanningsstillinger ved gruppe I-avdelinger vil føre til enda vanskeligere rekruttering til praksishjemler og overlegestillinger utenom de største byene. Samtidig vil det bli færre utdanningsstillinger ledig for yngre leger som ønsker å bli hudlege. Det vil bli en propp i systemet. Vi vil få en alvorlig mangel på hudspesialister i løpet av få år.
Spesialister i fast utdanningsstilling vil sannsynligvis bli gjenstand for forventninger om å søke overlegestilling eller praksishjemmel andre steder. Hvor stort kan dette presset være før det blir utilbørlig? Hvor mange lite attraktive arbeidsoppgaver kan en spesialist i fast utdanningsstilling bli satt til av avdelingsledelsen uten at det oppleves som trakassering? Slike situasjoner kan føre til et negativt arbeidsmiljø og dårlige kollegiale forhold.
Fortsatt mange vikariater
Presidenten skriver i Tidsskriftet at mer enn 50 % av legene som spesialiserer seg, har midlertidige ansettelser (4). Andelen er rettet til 90 % i nettutgaven. Det hun ikke opplyser noe om, er hvor mange av disse som er vikarer. Det er svært mange.
Innføring av faste utdanningsstillinger vil ikke føre til færre vikariater i sykehus. Tvert imot. Leger vil fortsatt trenge permisjoner for sideutdanning, forskningsprosjekter, svangerskap, barnefødsler og omsorgsoppgaver eller ha midlertidig opprykk til overlege. At altfor mange sykehus behandler vikarer, særlig kvinner som blir gravide, på en dårlig måte, må det bli slutt på (8), men dette problemet blir ikke løst ved å innføre faste utdanningsstillinger.
Faste utdanningsstillinger i hud- og veneriske sykdommer i gruppe I-avdelinger er en dårlig idé – for spesialistutdanningen, for spesialiteten, for de yngste legene, for helsevesenet og for pasientene. Spørsmålet om og eventuelt hvordan slike stillinger kan være faste, trenger mer diskusjon, flere avveininger og en mer helhetlig tilnærming.
