Øian og medarbeidere imøtegår i Tidsskriftet nr. 10/2012 en kommentar jeg hadde til deres evidensbegrep (1). Da Cochrane-bevegelsen i sin tid innførte uttrykket evidensbasert medisin (EBM) var det blant annet for å motvirke at faglige retningslinjer skulle springe ut av professorale dekreter eller ekspertvurderinger uten etterprøvbarhet. Evidensbasert medisin innebærer at man formulerer et forskningsspørsmål, søker systematisk etter forskningslitteratur, vurderer kvaliteten av denne og trekker konklusjoner. Øian og medarbeidere begrunner den omstridte beslutningen om å fjerne en HPV-test fra norsk helsevesen med «internasjonal vitenskapelig litteratur» og viser til en rapport fra Kreftregisteret (2).
Ut fra nyere norske data og to ulike metoder har jeg anslått at screeningprogrammet for livmorhalskreft forebygger 200 – 450 tilfeller per år. Øian og medarbeidere mener, basert på gamle tall fra New Zealand, at tallet er i størrelsesorden 500 – 1 000. Den gynekologiske veilederen anfører imidlertid at 5 – 12 % av alvorlige forstadier utvikler seg til kreft, hvilket er i tråd med mine anslag.
Øian og medarbeidere hevder at HPV-tester «må» oppdage minst 12 serotyper, uten å nevne at spesifisiteten synker for hver ny serotype som legges til. Dermed øker antallet falskt positive. Valg av antall serotyper og sensitivitet betyr å velge mellom to onder: Overse celleforandringer som kan utvikle seg til kreft, eller påføre kvinner unødvendige bekymringer og bivirkninger. Derfor er valg av testegenskaper grunnleggende et verdivalg. Én av de tre grunnpilarene for evidensbasert medisin er nettopp pasientpreferanser (3).
Omtrent 250 000 norske kvinner møter ikke til celleprøvetaking, på tross av påminnelse fra Kreftregisteret. De løper altså en liten kreftrisiko. Så lenge kvinnene gjør informerte valg, er de ikke på ville veier, slik Øian og medarbeidere hevder. Slike valg er i tråd med norsk helsepolitikk. Men disse kvinnene er ikke alene om å ta en risiko. Norske gynekologer, mikrobiologer, patologer, Kreftregisteret med flere ser med åpne øyne på at kvinner ikke følges opp i screeningprogrammet som anbefalt. Mange tusen etterundersøkes for celleforandringer uten at det blir tatt HPV-test. Tar ikke også helsevesenet en kalkulert kreftrisiko? Hvorfor er det så viktig for Øian og medarbeidere at HPV-testene har høy sensitivitet når mange ikke blir HPV-testet i det hele tatt?
Jeg har til det kjedsommelige etterspurt grunnlaget for vedtaket om å fjerne refusjonen for den omdiskuterte RNA-testen. Verken gynekologene eller Helsedirektoratet kan gi noe svar – utover «vitenskapelig litteratur», «internasjonal konsensus» og annen svada. Dersom de ansvarlige hadde vært evidensbaserte, hadde deres råd vært etterprøvbare, og de hadde kunnet redegjøre for kvinners preferanser og verdivurderinger. Øian og medarbeideres argumentasjon er ikke evidensbasert, den hører fortiden til.
