Ivar Sønbø Kristensen prøver her i Tidskriftet å gjenopplive debatten om hvilken HPV-test som skal brukes i cervix-screeningen. Han kommer med en lang rekke spørsmål, de samme som han tidligere har publisert i Dagens Medisin. Mitt svar er også delvis det samme.

Når man mangler kunskap om screening kan man til en viss grad forstå hans spørsmål.

Først må man definere hva debatten dreier seg om. Vi har brukt HPV i sekundærscreening i Norge i mer enn 5 år og det er denne virksomheten som er blitt evaluert av Kreftregisteret i 2011. Resultatet var at RNA testen HPV-Proofern hadde lavere sensitivitet for å oppdage forstadier til livmorhalskreft enn DNA testene som er brukt. Dette er naturlig da RNA testen bare omfatter 5 høyrisikotyper av HPV sammenliknet med 12 - 14 for DNA testene. Lignende resultat er kommet frem i andre norske studier (Øvestad 2011).

Sønbø Kristensen henviser til at Proofern har høy spesifisitet og dette er korrekt. Men i screening er hensikten å kunne frikjenne kvinner som ikke har noen risiko i testperioden. Det er da ikke trygt nok for kvinnene å bruke en test, som bare har en sensitivitet på 60 - 70% for å påvise kvinner som har høygradige celleforandringer (CIN 2+) i sin livmorhals. Firma Norchip, som produserer Proofern har innført en egen screening algoritme for å prøve å redusere denne testsvakheten ved å anbefale en ekstra cytologisk prøve "for sikkerhets skyld". Dette har Kreftregisteret og Helsedirektoratet vurdert til ikke å være godt nok, ettersom også cytologi har en for lav sensitivitet for å påvise CIN2+.

Proofern kan til sitt bruk være en god test, men den fyller ikke kravene man ønsker for en test i sekundær-screening, da den er for "smal". Den samme grunnleggende vurdering vil også gjelde for det vi arbeider med nå, nemlig primærscreening med HPV i steden for med cytologi.

Firmaet Norchip har ikke arbeidet med å utvikle sin test de siste 12 årene til å påvise flere HPV typer. I steden har man dessverre egnet all energi og alle ressurser til markedsføring og lobbyvirksomhet.
Harald Norvik er den siste i raden av politikere og "styreproffs", som er blitt brukt i denne hensikt. ISK føyer seg inn i rekken og kom i Dagens Medisin med en del spesielle synspunkter:

" Økonomer hevder at screeningprogrammer må bygges på menneskers preferanser og verdisettinger, ikke på hva legene måtte mene er best for pasientene." I Tidskriften sper han på med "Vet virkelig legene hva som er best for kvinnene?"
Og videre:
"De fleste CIN2+ som fjernes ved konisering, ville ha forsvunnet av seg selv. Hvordan kvinner avveier falsk negative mot falsk positive, blir derfor sentralt ved valg av test."

Det er verdt å påpeke for Sønbø Kristensen at en positiv HPV test viser at kvinnen har en HPV infeksjon og dermed tilhører en risikogruppe, ikke noe annet. Høygradige celleforandringer (CIN2+) som skal behandles baseres ikke på HPV testing, men på en utredning med cytologi/histopatologi.

Han konkluderer med
"Jeg vet ikke om DNA-tester er bedre enn RNA-tester i sekundærscreening for livmorhalskreft,og det er ingen stor sak i en større sammenheng"
og
"Man kan ikke a priori anse en test som bedre fordi sensitiviteten
er høyere uten å ta hensyn til spesifisiteten. Forvaltningen synes imidlertid ikke å tillegge falskt positive prøver og koniseringsbivirkninger noen vekt"

Det er vel ingen som seriøst vil mene at hverken HPV-resultatet eller CIN 2+ svarene er falske positive funn? Eller mener Sønbø Kristensen det?
Mener ISK at jo færre CIN2+ man behandler jo bedre er det?
Eller mener han at vi bare skal behandle CIN 2+ dersom man kan påvise HPV type 16, 18, 31, 33, eller 45 i disse??
Jeg lurer på om Tidskriftet nøye har overveiet publiseringen av Sønbø Kristensen innlegg?