Konflikten mellom sentral styring og institusjonenes autonomitet er ikke særegen for Oslo, men tvert i mot aktuell i de øvrige helseforetakene, og i diskusjonen om museer, utdanningsinstitusjoner mm. Eksempelet med Molde/Kristiansund er i denne sammenheng egnet til å avspore debatten, ikke opplyse. Her er det et åpenbart motsetningsforhold mellom to mindre institusjoner, ikke mellom instistusjoner og sentral styring.

Magnussen gjentar et dogme om motsetning mellom institusjonenes/fagmiljøenes autonomi og de tilgjengelige ressursene. Det er lite som tyder på at dette er tilfellet, tvert i mot tyder mye på at for sterk sentral styring svekker trivsel, eierskap og endelig produktivitet, og derved er dette et omvendt problem. Betydningen av identitet og eierskap synes ofte utelatt fra regnestykkene, til tross for at effekten er velkjent, f.eks fra hungersnøden etter Lenins jordbrukspolitikk. Det er jo heller ikke slik at sykehusene i Oslo generelt sliter, de private sykehusene i hovedstadsområdet klarer seg utmerket, til tross for at de ikke er velsignet med guddommelig inngripen fra Helse Sør-Øst eller departementet.

Magnussen anfører fagmiljøenes egeninteresser, men unnlater å inkludere seg selv i dette. Slagstad peker på en uheldig sammenblanding mellom konsulentvesenet og helseadministratorene, og skisserer en dynamikk som ikke tjener til en heldig utvikling av institusjonene. Denne mekanismen er ganske åpenbar, her kan det oppstå gjensidig forsterking i etablering av systemer og styring som ikke tjener andre interesser enn disse aktørenes. Det er vanskelig å se noen korrigerende faktor i dette, annet enn resultatet i form av fallerende virksomhet under de store institusjonene kontrastert av blomstrende mindre private sykehus. Dette er allerede overtydelig i Oslo hvor universitetssykehuset nå forsøker å få de private til å ta over virksomhet innen ulike fagområder.

At fagmiljøene i første rekke forfekter egeninteresser synes Magnussen å ta for gitt. Dette er forsåvidt illustrerende for avstanden, og utbredt oppfatning som har vært medvirkende til å denne omnipotensen blant enkelte helseadministratorer. Deler av det helseøkonomiske fagfeltet synes ganske umodent og beruset av en forestilling om hva som kan oppnås ved sentral styring.

Magnussens fortegning av Slagstad med henvisning til at han er ansatt i en institusjon som ligger innenfor ring 3 i Oslo er et udemokratisk, men velkjent retorisk grep som ikke bidrar til annet enn en avflating av debatten. I realiteten fratas hovedstadsregionens mer enn en million innbyggere meningsberettigelse ved å anta en slik posisjon. Distanseproblematikken Magnussen anfører er mer relevant i forhold til hans eget fagfelt og posisjon.