Heberlein, Ann
Et godt liv
212 s. Oslo: Cappelen Damm, 2012. Pris NOK 349
ISBN 978-82-02-35621-7
Selvbiografiske tekster av forfattere som har alvorlige psykiske lidelser, er en egen sjanger, men vanskelig å omtale. Som denne forfatteren sier det: «Hva man enn skriver eller mener, så blir det feil. Man kan ikke anmelde livet til noen.» Nei. Men jeg kan jo vurdere i hvilken grad denne skildringen av et liv med selvmordstanker, med psykotiske episoder, depresjoner og mani gjør inntrykk som kan påvirke meg i mitt forhold til psykiatriske pasienter og mitt eget liv.
Ann Heberlein (f. 1970) har doktorgrad i teologi med etikk som spesialfelt, og hun vakte stor oppmerksomhet med sin første bok: Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve (2009), hvor hensikten var å gi sin begrunnelse for å ta sitt liv og dermed unngå andres fortolkninger. Siden kom en fagbok om ondskap og en om ansvar. Nå har hun igjen skrevet en selvbiografisk bok om årene etter at hun skrev sin første bok. Denne gangen er målet å komme frem til et liv som kan leves.
I boken følger vi hennes tanker og refleksjoner – fra hennes psykiater oppfordrer henne til å skrive en bok om det å bli frisk til tiden etter den første boklanseringen, hvor forleggeren og alle tilhørerne ville at hun skulle vises frem som syk, som et misfoster. Vi følger henne videre i en krise hvor hun er nær ved å begå selvmord, og vi følger henne i den vanskelige rollen som psykiatrisk pasient og i forholdet til medpasienter og terapeuter. Men først og fremst følger vi henne i refleksjonene rundt spørsmålet om hva som er det gode, eventuelt friske liv.
Dette velskrevne stoffet er bygd opp som relativt korte essayliknende tekster som alle starter med definisjonen av et begrep fra et nasjonalt oppslagsverk, for eksempel: død, guds rike, autentisk, vrangforestilling, barn, angst, konsum, monogami, utnytting, vennskap, sorg, slekt, altruisme, engler, kjærlighet, politikk. Hun husker godt da hun ble frisk, «fordi medisinene endelig begynte å fungere fullt ut». Hun ble frisk «siden ingen hadde noe å tjene på at jeg var syk. Jeg ble frisk fordi det var tillatt».
Helt til slutt kommer hun frem til konklusjonen på sin leting etter det gode liv. «Det er vanskelig å venne seg til å bli frisk, for det innebærer også at man forstår, virkelig forstår, hvor syk man har vært. Men, tenker jeg, et menneske må også kunne gå videre, slippe skammen og selvbebreidelsen som kommer med innsikten. Det er først da, når man har tilgitt seg selv og sin ufullkommenhet og godtatt sine mangler, at man er fri. Fri til å leve. Det må begynne der, det gode livet, i friheten til å være seg selv».
Det var fint å følge henne frem til denne konklusjonen. Og hvis du også er åpen for å følge en prosess fra suicidalitet til et godt liv, kan denne boken anbefales.
