Husum, Hans
Ang, Swee Chai
Fosse, Erik
War surgery
A field manual. 2. utg. 878 s, tab, ill. Penang: Third World Network, 2011. Pris USD 140
ISBN 978-983-2729-21-1
Mange, også jeg, er kjent med og har brukt første utgave av War surgery (1996). Den reviderte utgaven er lagt opp på samme måte, med én del om prehospital medisinsk hjelp, én del om kirurgi og anestesi og én del om organisering, dokumentering og forskning. Oppdateringen relaterer seg dels til den medisinske utviklingen, men også til makrotrender med endret våpenteknologi og endrede frontlinjer.
Boken er fortsatt et svært nyttig redskap for arbeid i felt. De medisinske retningslinjene er oppdatert, og nye erfaringer er inkorporert. Intensjonen er fortsatt at boken skal tjene som feltmanual under forhold hvor tilgangen på informasjon er vanskelig tilgjengelig. Primært omhandler den, som tittelen antyder, krigskirurgi, men den vil også være nyttig i andre sammenhenger. Prinsippene for behandling av sivile traumer, inkludert skuddskader, under suboptimale forhold er de samme. Boken er derfor nyttig også for de av oss som i perioder jobber under vanskelige forhold, også utenom krigssoner.
Det er selvfølgelig ting å sette fingeren på, og ting å være uenig i. Historiesynet er nok diskutabelt. At det først er i vår tid «war of attricion» forekommer, vil man nok ikke være enig i i Alesia, Nanjing eller Dresden. Eller i Laos i 1970-årene for den del. Erfaringsoverføring («skill transfer») er mange steder en god idé, men for at dette skal fungere bør helsearbeidere som ikke er leger («non-physician practitioners») settes i et system, både for å ivareta og utvikle kompetansen og å sørge for at denne kompetansen kommer folk flest til gode. Noe slikt forbehold kan jeg ikke se er tatt i War surgery. Noen av de medisinske anbefalingene kan også diskuteres. Mange vil være uenig i at ileus bestandig skal opereres, særlig under forhold som ikke er optimale.
Som feltmanual har boken også et par mangler. De største organisasjonene som arbeider innen feltet, og som har størst erfaringsgrunnlag, er ikke nevnt i det hele tatt. Jeg tenker f.eks. på Røde Kors og Leger Uten Grenser. Dette er organisasjoner som de fleste som jobber innen feltet, vil støte på, og det vil da være greit i en slik manual å vite hva de representerer. Et klinisk problemområde som jeg ikke kan se er dekket, er hvordan man behandler stomier når bandasjemateriell ikke er å oppdrive. Hvordan påvirker denne mangelen måten å behandle tarmskader på?
Men alt dette er detaljer. Boken omfatter utrolig mye. Den har gode illustrasjoner og ryddige tabeller. I tillegg er det flytskjemaer for behandling av skader i felt. Alt i alt er dette et imponerende stykke arbeid, og en manual jeg vil anbefale til alle som arbeider med krigsskader, og også til helsepersonell som skal arbeide utenfor de store befolkningssentrene i Afrika eller Asia.
