Siden jeg sendte inn min kommentar i oktober 2011 (1) har Fretheim og kolleger publisert metaanalysene som lå til grunn for de nasjonale faglige retningslinjene i BMC Medicine i april 2012 (2). Artikkelen er et imponerende stykke statistisk og metodologisk arbeid og viser godt hvordan moderne modelleringsmetoder kan gi ny innsikt i eldre data. Det er et eksempel til etterfølgelse.
Metaanalysen illustrerer i tillegg godt mitt opprinnelige poeng: det å skjele til litteratur om høydose tiazider og lavdose klortalidon for å begrunne forskrivning av lavdose hydroklortiazid er en vanlig argumentasjonsrekke og i mine øyne spekulativ bl.a. av farmakokinetiske grunner som jeg har argumentert for tidligere. I de statistiske modellene bruker Fretheim og medarbeidere komposittvariabelen «diuretics» bestående av nettopp klortalidon og det som Meland beskriver som «andre tiaziddiuretika». Andre tiaziddiuretika er i dette tilfellet høydose hydroklortiazid (50 mg) eller lavere doser i kombinasjon med andre medikamenter som betablokkere – altså ikke det som i norsk forskrivningspraksis menes med «lavdose tiazid i monoterapi». Meland sier videre at metaanalysene ikke viser noen forskjeller i tiazidenes disfavør – noe som altså er riktig gitt at man ekskluderer hydroklortiazid 12,5 – 25 mg. Det eneste som er dokumentert for dette medikamentet i denne dosen er den manglende effekten på 24-timers blodtrykkskontroll (3).
Jeg kan ikke se at metaanalysen til Fretheim og medarbeidere rokker ved min opprinnelige påstand. Hydroklortiazid i 12,5 – 25 mg eller bendroflumetiazid i 1,25 – 5 mg er ikke dokumentert i monoterapi, og avanserte statistiske nettverksmodeller kan, så vidt jeg forstår, ikke mane frem en slik intervensjonsarm i gamle data.
