I tre nummer har Tidsskriftet prisverdig viet ryggmargsskader stor oppmerksomhet (1). Artiklene har vært velformulerte og oversiktlige og viser at gruppen ved Nevrologisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus har all mulig kompetanse for å drive rehabilitering av spinalskader. Det samme gjelder miljøene ved St. Olavs hospital og Sunnaas sykehus.
Alle tre vil gjerne kalles «spinalenheter», noe som nok kan være kontroversielt. «Comprehensive spinal unit» ble definert av sir Ludwig Guttmann ved Stoke-Mandeville Hospital under den annen verdenskrig. Fra den gang og til i dag betyr «spinalenhet» noe mer enn et sted der ren opptrening etter skaden foregår. Den skandinaviske paraplyorganisasjonen for medisinsk personell som driver med ryggmargsskadebehandling (SMSOP/NoSCoS), og tilsvarende organisasjon for ryggmargsskadede pasienter (NORR), angir i sin definisjon av «spinalenhet»: «Till en sådan enhet förs den skadade personen direkt från skadeplatsen och behandlas där såväl i akutfasen som i uppträningsfasen. De årliga kontrollerna sköts eller dirigeras därifrån under resten av livet.» (uttalelse fra SMSOP og NORR, Göteborg 1991).
Det avgjørende punktet her er hvem som har ansvaret fra skadeøyeblikket. I dag blir ryggmargsskadede lagt inn i lokale kirurgiske avdelinger. Avhengig av hvor du er i landet blir 50 – 90 % av pasientene operert i akuttstadiet med «stabiliserende» inngrep på bruddstedet i columna. Dette til tross for at det så langt jeg kjenner til ikke finnes noen god prospektiv undersøkelse som viser at operasjoner, sammenliknet med konservativ behandling, fører til et bedret funksjonelt sluttresultat (2, 3). Tvert om er det rimelig grunn til å mistenke forverring ved inngrep som kan svekke mikrosirkulasjonen i medulla. Blodtrykket blir senket og man utsettes for anestesimidler etc. i en meget vulnerabel fase av en mulig regenerasjon av nevronalt vev (4, 5). I store undersøkelser i USA og Canada ble effekten av prednisolon i akuttfasen vurdert (6). Langt de fleste pasientene ble også operert. Den bedringen som ble vist, kan like gjerne tolkes slik at prednisolon beskyttet pasientene mot de forverringer som et inngrep kunne representere.
Temaartiklene inneholdt ingen vurdering av akuttbehandlingen av spinalskader. Jeg kunne tenke meg å provosere de aktuelle miljøene til å gi en slik oppdatering. Samtidig kunne de da forsvare sin bruk av betegnelsen «spinalenhet» all den stund de ikke tar totalansvaret for sine pasienter. Hvis de så gjør, må de ta imot de skadede, selv vurdere indikasjoner for videre behandling og argumentere med inngrepskåte kirurger. Da ville vi også få «comprehensive spinal units», som internasjonal forskning til fulle har dokumentert er den beste organiseringen av behandlingen av ryggmargsskader.
