I Tidsskriftet nr. 14/2012 om temaserien om ryggmargsskader problematiserer Ragnar Stien to felter (1): begrepet «spinalenhet» på den ene siden og viktigheten av tette bånd mellom akuttbehandling og rehabilitering og oppfølging av ryggmargsskader på den andre.
Det er viktig at akuttbehandlere har kunnskap om langtidsutfall som grunnlag for evaluering av sin virksomhet i tillegg til at det bør være tett kontakt og felles vurderinger når det gjelder eventuell kirurgisk behandling av komplikasjoner. Stien har nok et poeng i at samarbeid mellom akutt- og rehabiliteringsmiljøene kan forbedres, selv om mitt inntrykk er at dette står i sentrum hos de ryggmargsskadebehandlende og -rehabiliterende miljøene i Norge. Et tettere samarbeid er nok ikke minst også mulig mellom miljøene som gjennomfører kirurgisk behandling av ryggmargsskadede.
Når det gjelder begrepsbruken, synes Stien å forutsette at begrepet «enhet» kun kan brukes hvis behandlingen på en enhet omfatter alt fra akuttbehandling til langtidsoppfølging. Jeg tror få avdelinger i norsk helsevesen er organisert slik. Et eksempel er slagenhetene som står for akuttbehandling og tidlig rehabilitering av slagpasienter de første par ukene etter slaget, men som regel ikke videre oppfølging, unntatt eventuelt en poliklinisk kontroll 3 – 6 måneder etter slaget (som heller ikke alltid er tett knyttet opp mot slagenheten). Mye av den videre behandlingen og oppfølgingen innenfor spesialisthelsetjenesten, spesielt den delen som er rettet mot funksjonsnedsettelsene på grunn av hjerneslaget, skjer i rehabiliteringsavdelinger. Selv om dagens slagenheter dermed ikke er «comprehensive» i den forstand Stien nevner, synes «slagenhet» å være et nyttig begrep.
