Artikkelen «En tipunktsplan for bedre rettspsykiatri» er interessant lesing. Ikke nødvendigvis fordi artikkelen er innovativ og nyskapende i sitt forsøk på å formulere en veg framover for norsk rettspsykiatri, men fordi den er et eksempel på innhengning av hva som er relevante tema og meninger, og hvem som er meningsberettigede debattanter, i den kommende debatten. De innledende avsnittene tilkjennegir riktignok en sunn inngang til hvordan debatten bør føres:

«Flere har kritisert rettspsykiatrien for ikke å holde faglig mål. En del av kritikken bør tas på alvor og vi mener det er god grunn til å drøfte endringer for å bedre standarden på, og rammevilkårene for, rettspsykiatrisk sakkyndighet (1). Vurderinger som gjøres kan få store konsekvenser for den som utredes. Derfor er det viktig at feltet baserer seg på forskningsbasert kunnskap om vurderingsmetodikk. Vi må se på faglige tradisjoner på nytt og kanskje legge bort stolthet knyttet til faglig posisjon, erfaring og status quo i feltet.»

I dette avsnittet signaliserer forfatterne åpenhet i forhold til andre innfallsvinkler til diskusjonen om norsk rettspsykiatri og åpenhet i forhold til at andre typer kompetanser enn de som tradisjonelt har dominert feltet bør motiveres, respekteres og lyttes til i debatten.

De ti punktene i «tipunktsplanen» gjør derimot det motsatte. I stedet for å åpne opp og være nysgjerrig og undrende i et forsøk på å utfordre faglige «sannheter» i rettspsykiatrien, og kulturelle forestillinger om hva rettspsykiatri er og bør være, så er dette forslag som forsøker å definere hva som er relevante og ikke relevante tema for debatten framover. Et eksempel er punkt 7 om utilregnelighetsbegrepet som først og fremst er et forslag til en administrativ forenkling av hvordan begrepet skal kommuniseres og operasjonaliseres. Istedenfor for å foreslå en innsnevring av utilregnelighetskriteriet i straffeloven har vi nå en unik mulighet til å «pakke ut» begrepet ved f.eks. å diskutere spørsmål som: Er det flere forståelser av hva utilregnelighet er? Endrer forståelsen av utilregnelighet seg over tid? Er utilregnelighet kontekstavhengig? På samme måte bør kanskje også psykosebegrepet åpnes opp for å prøve å komme nærmere en mer praktisk definisjon enn de mange uklare definisjonene som i dag florerer. På samme måte kan alle de ti punktene, og evt. andre punkt, åpnes opp ved å forsøke å stille gamle spørsmål på en ny eller litt annerledes måte enn hva som har blitt gjort de siste 120 årene. Ikke minst gjelder dette alternative måter å organisere norsk rettspsykiatri på.

Forfatterne signaliserer behovet for å legge bort faglig stolthet. Slik jeg leser tipunktsplanen gjør forfatterne det stikk motsatte. De reiser det faglige banneret og er ekskluderende i forhold til å invitere andre, og kanskje nye, blikk og synsmåter inn i den etablerte fagdiskursen. For meg framstår tipunktsplanen som lettere revisjoner for å tilpasse det eksisterende, men hardt prøvede, rettspsykiatriske byggverket til et samfunn som ønsker mer refleksjon og kanskje større endringer enn dette.