Barken, Frederick M.
Out of practice
Fighting for primary care medicine in America. 244 s. New York, NY: Cornell University Press, 2011. Pris USD 27
ISBN 978-0-8014-4976-5
Dette er en engasjert kavalkade over trendene som truer amerikansk primærmedisin og dermed samfunnets funksjonsevne på lengre sikt, skrevet av en avhopper som elsker faget. Tross forskjellene mellom amerikansk og norsk virkelighet er det lett å følge resonnementene, forankret i eksempler, pasientfortellinger og forskningsresultater. Barken drev en travel solopraksis før han som 50-åring la inn årene, frustrert over rammevilkår som hindret ham i å bruke oppmerksomheten på det som ga legeyrket mening og kvalitet, nemlig det personlige forholdet til enkeltpasienter – «en merkelig amalgam av empati og autoritet, trøstende opptreden og rolig gemytt, vilje til å være pasientens advokat og en familiaritet som nærmer seg vennskapelighet, men ikke helt. Nitti prosent av god primærmedisin er å vise interesse for pasienten, hvor pussig det enn måtte høres». Dette er den røde tråden i Barkens kritiske fortelling. Allmennlegen som grunnmur i helsevesenet trues av en økende konflikt: Pasientene blir eldre og sykere i mer spredte familier, og de trenger en primærlege de har nær relasjon til over tid, en som bryr seg. Samtidig endres samfunnet raskt, og oppdragsgiverne forventer moderne høyteknologisk hurtighet og feilfri effektivitet – i et fagfelt hvor oppgavene aldri har standardløsninger, og som, i mangel på opprusting, vakler under vekten av stadig mer uhåndterlige og misforståtte krav og plikter.
Som med biler og datamaskiner er samfunnsmedlemmene avhengige av primærmedisin uten å vite hva som er under panseret, skriver Barken. Uvitenhet hos brukere og myndigheter fører til undervurdering, feilbruk og overbelastning av allmennlegen. Fagets kjerne – den tillitsfulle lege-pasient-relasjonen – drukner i meningsløs defensiv medisin, ørkesløst byråkrati og krav fra usikre pasienter som skremmes og forføres på et viltvoksende helsemarked.
I det første av ni kapitler gir forfatteren et levende bilde av primærlegens hverdag, inkludert de usynlige aktørene: legemiddelpusherne, myndighetene, helseforsikringsselskapene og erstatningsadvokatene. I kapittel 2 skisserer han hvordan 80 millioner amerikanske «babyboomere», født etter den annen verdenskrig, utgjør en geriatrisk utfordring som USA ikke kan håndtere anstendig uten dramatisk å styrke primærhelsetjenesten. Én av 45 amerikanere vil om noen år være dement, og kognitivt svekkede mennesker og deres pårørende trenger stabilitet og fagfolk som kjenner dem. I de påfølgende kapitlene utdyper Barken problemer som vi allerede strever med også i Norge: Polyfarmasi og «polydoctoring» skaper kaos og manglende koordinering av utredning, informasjon og behandling. Mangel på kompetente generalister i helsevesenet gir «partialistene» unødig dominans, med ulike varianter av faglig tunnelsyn som smitter over på pasientene og nærer opp under forbruksmentalitet og «kelnermedisin».
I disse tider er også norsk allmennmedisin i støpeskjeen. Myndighetene, legene og pasientene har motstridende forestillinger om primærmedisinens potensial og tåleevne. Denne boken fra et land vi helst ikke vil sammenlikne oss med, har innsikt å by på – om noen ønsker slikt.
