Back, Anthony
Arnold, Robert
Tulsky, James
Mastering communication with seriously ill patients
Balancing honesty with empathy and hope. 158 s, tab. Cambridge: Cambridge University Press, 2009. Pris GBP 27
ISBN 978-0-521-70618-6
Daglig står mange norske leger overfor pasienter med livstruende sykdom. Det kan være i tidlig eller sen fase, i en situasjon med nye, dårlige nyheter, eller på et tidspunkt da både lege og pasient vet at døden nærmer seg. Slike møter kan ofte være vanskelige å håndtere på en god måte. Det kan til og med være slik at legen bare har overfladisk kjennskap til pasienten og likevel er nødt til å ta opp svært følsomme temaer. Norske studier (1) viser at leger strever med å finne den rette måten å være sannferdige og samtidig ivareta håp og vise tilstrekkelig støtte til pasientene. I eget videomateriale kan vi konstatere at løsningene ofte er lite hensiktsmessige.
Denne lille boken av tre amerikanske kreft- og palliativmedisinere er gull verdt for leger som synes slike samtaler er vanskelige. Tittelen viser tydelig hva de ønsker å bidra til, og det gjør de med 11 små, lettleste kapitler full av gode kliniske eksempler. I det første kapitlet motiverer og forklarer forfatterne hvordan man må arbeide for å forbedre sine kliniske ferdigheter. Deretter behandler de i tur og orden: å sette dagsordenen, samtale om alvorlige nyheter, diskusjon om behandlingsvalg, diskusjon om prognose, samtaler midt i forløpet, håndtering av møter med familien, håndtering av konflikter, overføring til omsorg ved livets slutt, samtaler om det å dø og til slutt om behovet for vedvarende øving.
Det jeg liker godt, er for det første at boken er godt oppdatert og ikke på noe punkt i konflikt med rådende teorier og erfaringer om hva som er god kommunikasjon i lege-pasient-møter mer generelt. For det annet underslår forfatterne ikke at det er så vanskelig å gjennomføre samtaler ved livstruende sykdom at man nødvendigvis må mislykkes fra tid til annen. På denne måten senker de terskelen for leseren når det gjelder å våge å prøve seg – og å holde ut med at fremgangen vil ta tid. De viser at det ikke finnes noen kjapp, enkel vei til å lykkes, samtidig som de gir leseren en trinnvis innføring i hvordan man kan begynne, med gode utsikter til å oppnå bedre samtaler med pasientene.
Boken er skrevet av amerikanere, og eksemplene er fra amerikansk praksis. Det er bare unntaksvis at eksemplene ikke passer helt til norske forhold, men da er det enkelt å finne norske paralleller.
Min vurdering er at enhver lege i klinisk arbeid bør anskaffe denne boken og begynne å øve. Den egner seg utmerket som treningshåndbok. Jeg ble gjort oppmerksom på den av en palliativmedisiner ved Haraldsplass diakonale sykehus, der boken nå brukes i et internt undervisningsopplegg. Kanskje noe å tenke på for andre sykehus?
