Fjestad, Ellen
Sammen skal vi holde himmelen
207 s. Oslo: Schibsted Forlag, 2012. Pris NOK 299
ISBN 978-82-516-5680-1
Denne ungdomsromanen starter i høyt tempo, idet 18 år gamle Gard kjører på 17 år gamle Luka (Lucie Katrine) med motorsykkelen sin. De havner på sykehusets akuttmottak, og fra de forlater sykehuset er de sammen.
Gard spiller i band, Luka går på malerskole, og de fremstår som nokså ulike. Hun er mørk, «gotisk», ensom og politisk engasjert. Han har de blåeste øynene, kan lage mat og har masse venner. Sterke følelser oppstår, og Gard og Luka vil gjøre alt for å bevise styrken i dem.
Tempoet er heseblesende gjennom den første delen. Det skifter mellom dialoger og partier med lange utlegninger, ofte om miljøpolitikk, som Luka er svært opptatt av. Hver av dem vil gå langt for å bevise sin kjærlighet. Det skifter fort, både i følelser og handling.
Forfatteren beskriver disse ungdommenes turbulente følelsesliv svært godt. Det er nært, og det oppleves autentisk. Hun vil mye med fortellingen, men kanskje vil hun for mye når det i historiens klimaks sklir over i det urealistiske. I fiksjon er alt mulig, sies det, leseren tror på det bare forfatteren gjør det levende nok. I dette tilfellet synes jeg det ble kunstig og fremmed.
Fjestad hadde ikke behøvd å bevege seg over i det urealistiske for å holde på leseren. Hun er god på det nære, og jeg tror det er her hun møter ungdommene på hjemmebane. Blant de beste delene er scenen der Gard og Luka snakker om selvmordet til Gards far, for å nevne et eksempel. Enkelt, og presist.
Forfatteren debuterer med denne romanen etter å ha vunnet Schibsteds konkurranse om beste ungdomsmanus. Forlaget sier «de vil møte ungdommene med et språk som er deres». I denne boken medfører dette ofte dialog og uttrykk som andre regioner av landet vil definere som typisk østlandsk, men det er så. Viktigere er det etter mitt syn at en grammatikalsk form som «ham» er valgt bort. Dette er den første boken jeg leser, der dette gjennomføres 100 prosent. «Hun hadde tegnet han slik hun så han» eller «Hun så på han med mørke øyne», for å nevne noen eksempler. Jo da, formen er valgfri. Forfatterens valg. En detalj, kanskje, men ikke etter mitt syn. Følgen av dette blir her svært mange «han» i teksten og dermed en påfallende monotoni i uttrykket. I et allerede «fattig» språk som norsk, der stadig flere lyder forsvinner og grammatikalske former strykes eller gjøres valgfrie, opplever jeg dette som en betydelig avflating av språket. Derved reduseres også leseopplevelsen. Jeg skulle ønske at en forfatter med mulighet til å nå ut til ungdomsgruppene, valgte et så variert og mangfoldig språk som mulig. På den positive siden synes jeg Fjestad skal holde på metaforbruken hun åpenbart er glad i. Jeg synes det fungerer fint.
På tross av innvendingene anser jeg romanen som god, og debuten som løfterik. Jeg anbefaler den.
