Foros, Per Bjørn
Vetlesen, Arne Johan
Angsten for oppdragelse
Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse. 276 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2012. Pris NOK 299
ISBN 978-82-15-01844-7
Denne boken er av interesse for hele samfunnet og særlig for de akademiske fagene, fordi alle samfunnsmedlemmer berøres av spørsmål om oppdragelse, og alle akademiske fag bygger sin selvforståelse og sitt samfunnsoppdrag på bidrag til både oppdragelse og dannelse.
Forfatterne er en pedagog og en moralfilosof. Begge har eller har hatt oppdragelse og utdanning som sine sentrale livsoppgaver, både som fagpersoner og privatpersoner. Begge oppfatter det som sin plikt, etter beste evne, å bidra til den offentlige samtalen om de sentrale anliggendene i dagens norske samfunn. De beveges av en personlig uro.
Budskapet er forankret hos betydelige tenkere, som Theodor Adorno, Hannah Arendt, Zygmunt Bauman, Jürgen Habermas, Hans Jonas, Knud Løgstrup og Charles Taylor. Adornos utsagn, «I dagens samfunn kan individet bare overleve som kraftsentrum for motstand: oppdragelse må bety oppdragelse til å si imot og å stå imot», kan nesten forstås som bokens motto. Og ordet motstand er bokens kjerne, dog ikke i betydning «opposisjon eller trass mot oppdrageren», men snarere motstand i utadrettet, samfunnsmessig, ja, politisk forstand. Å kunne stå imot eller si imot krefter utenfra som, på kommersielt, ideologisk eller teknologisk grunnlag, definerer hva som har verdi, og hva som er fremskritt, er den samfunnsetiske utfordringen som oppdragelsen og dannelsen av dagens unge mennesker må sikte mot.
Forfatterne refererer bl.a. til Hans Jonas som uthevet ansvarlighet som et prinsipp («Das Prinzip Verantwortung»), og da særlig rettet mot fagpersoner innen det ekstremt teknologidrevne kunnskaps- og praksisfeltet medisin. De refererer også til Hannah Arendt som sterkt understreket forpliktelsen som påligger den voksne, læreren eller forelderen, med henblikk på selv å akseptere sitt ansvar for den verdenen de skal formidle kunnskap om.
Viljen og evnen til å ta ansvar for egne standpunkter og egne handlinger, for andre mennesker, for samfunnet og for verden, er det motsatte av å være konform eller opportunistisk, en medløper eller klakør. Denne viljen og evnen heter myndighet – den kan komme til uttrykk i at noen påtar seg rollen som varsler, den kan føre til at noen utsier det alle andre tier om, og den kan bevirke at noen ser og navngir noe som alle andre vender blikket bort fra. Denne viljen og evnen hviler på personlig integritet og på egen dømmekraft, fostret frem gjennom en oppdragelse som har myndighet og ansvarlighet som mål, snarere enn autonomi og individualisme.
Forfatterne Foros og Vetlesen «relanserer dannelse som et tidsaktuelt og framtidsrettet begrep». De gjør som de lærer: De tar sin egen uro, en følge av egen samfunnsetisk og profesjonell ansvarsbevissthet, på alvor og gir den form, ord og struktur i en helt klart verdiforankret – si normativ – og konsistent argumentasjon. Argumentene favner et bredt spektrum fra nære til globale emner, situasjoner, problemer og utfordringer. De er begge gode lærere fordi deres engasjement og alvor er åpenbart, deres viten favner bredt og lodder dypt, og deres verdibevissthet hersker det ingen tvil om. Slik fremstår de som forbilder for oss andre akademikere, lærere, foreldre og besteforeldre som har barns oppdragelse og unge menneskers dannelse og utdanning som sitt store privilegium og ansvar.
