Det skjuler seg store litterære skatter i de mange hyllemeter som finnes av arkiv over eldre medisinske journaler. En ny og mer allsidig forfattervirksomhet er siden kommet til gjennom de elektroniske journalene, som baseres på tastaturakrobatikk og talegjenkjenning. Begge hører allerede til vår litterære arv.
Har pasientjournalen litterær verdi?
Ole Didrik Lærum, professor, dr med, Gades Institutt, Avdeling for Patologi, N-5916 Haukeland Sykehus, Bergen. Nordisk Medicin 96: 293 – 294,1981.
Norges Nasjonal-litteratur i 40 bind blir for småtterier å rekne i forhold til alt som ligger arkivert i våre journalarkiver. Tegning av Inge Morild, Norge
Virkeligheten overgår enhver diktning, og diktningen har verdi i den grad den gjenspeiler det virkelige liv. Dette gjelder den litteratur som kommer på trykk. Men hva med det enorme antall livsskjebner og menneskelige beretninger som ligger gjemt i våre pasientjournaler?
Journalopptaket og den kliniske undersøkelsen er pasientens første møte med legen når han kommer inn på sjukehuset. Det blir ofte en fortrolig atmosfære og god menneskelig kontakt. Pasienten vil gjerne berette om hva som har skjedd, og legen er interessert i å se hva som foreligger. Ofte er det en yngre lege, kanskje en student. I enerom synes pasienten det er lettere å snakke med legen og så kommer livshistorien fram.
Likevel er det ikke alltid så lett å få noe ut av pasienten, og det kan ha mange årsaker. Enkelte ting kan være vanskelige å spørre om, noe glemmes i farten, og ikke alltid ønsker pasienten å meddele seg uten videre. En ung, søt og litt blyg medisinerpike skulle en gang ta opp journal på en eldre sjømann. Hun satt på en stol rett overfor pasienten, som viste seg å være en riktig hardbarket sjømann med erfaring både fra krig og fred. I instruksen for journalopptak sto det også at man skulle spørre om tidligere sykdommer og spesielt om det hadde foreligget kjønnssykdom. Piken spør lett rødmende: «De, De har vel ikke hatt noen kjønnssykdom?» Sjømannen skratter og slår seg på knærne: «Det skulle du gjerne visst det, jenta mi».
Som annen litteratur bærer journalene preg av forskjellige stilarter, fra kirurgens ordknapphet og telegramstil i klasse med Hemingway til psykiaternes store epos à la Dostojevski. Språkstilen varierer fra det lett-flytende, elegante til tungt og klossete mål med elementære ortografiske feil. Journaler på vers er imidlertid ikke vanlig, selv om det lyriske av og til bryter fram.
Journalene kan gjenspeile de skiftende sinnsstemninger hos vakthavende lege, fra den lyse sorgløse tone rett etter en uventet god middag i hospitalkantinen til de dystre gufs som leses inn på diktafonen utpå morgenkvisten mot slutten av en hard vakt.
Ofte settes den yngste og mest uerfarne legen til å gjøre journalopptak. Da blir ikke alltid språkstilen og komposisjonen så god, men til gjengjeld kan det komme ut et fyldig materiale med mange og overraskende opplysninger. Vi blir jo lært opp til at alt som pasienten forteller er like viktig og kan bidra til å forklare sykdommens oppståen.
Noen ganger kan journalene være skrevet under umenneskelig arbeidspress med opptil 20 – 30 innleggelser per døgn. Det kan og skje under dramatiske omstendigheter med akutt syke pasienter og opphissete pårørende. Emosjoner hos pasienten og legen kan derfor innvirke på skrivingen, både på godt og på vondt.
Det er derfor ikke å forundre at pasientjournalene inneholder både pussige og uventede poenger. Selv på bakgrunn av at det går om sykdom, kan slike små overraskelser lyse opp i en ellers grå medisinsk hverdag og gi oss litterære kvaliteter der man minst venter det. Jeg har plukket endel blomster fra eksisterende journaler opp igjennom tidene. Mange er begått av medisinske studenter som med famlende penn har skrevet sine første, men ikke desto mindre litterært høyverdige journaler. Hør bare:
Anamnese
Pasienten hadde en kul på Vår Frues Hospital.
Pasienten fryser lett når han blir kald.
Pasienten kan ikke huske å ha ligget til sengs.
Pasienten er 92 år. Hun er enebarn og begge foreldrene er døde. Hun føler seg rask og frisk fra brystet og oppover.
Pasienten har av og til lagt merke til at han har kjørt i grøften om vinteren. (Han led av synsfeltutfall).
Vannlatingen kom først utover høsten. Avføringen har vært opp og ned.
Pasienten har respirasjon med tre-ukers intervall og tre til fire dagers varighet (skulle vært menstruasjon; Journalen var skrevet kl 4.30 om morgenen).
Aktuelt: I 1934 ble pasienten forkjølet. Det antas at årsaken til pasientens hodepine er at han hadde lagt seg med kalosjene på.
For noen uker siden oppdaget pasienten at han ble slapp i klærne.
Status presens
Pasienten har en protese i overkjeven og en hjemme.
Tumor er ikke adherent til hud eller undertøyet.
Abdomen kan palperes på begge sider av midtlinjen.
Tumor er på størrelse med et knyttet barnehode.
Tross gjentatte og inngående undersøkelser har man funnet det andre øyet i orden.
Konklusjon
La oss være oppmerksomme på den store litterære skatt og de tallrike menneskeskjebner som ligger gjemt i journalarkivene. Det er et rikholdig episk materiale som ikke er publisert, og som heller ikke skal offentliggjøres. Pasienten må få være beskyttet både i live og etter døden. Men la oss behandle pasientjournalene med menneskelighet og respekt både når vi skriver og når vi leser dem.
