Eidhammer, Asbjørn
Afrikas tid
264 s. Oslo: Unipub, 2012. Pris NOK 399
ISBN 978-82-7477-524-4
Tidligere miljø- og utviklingsminister Erik Solheim skriver i forordet at vi må slutte å vurdere hele Afrika ut fra tilstanden til de aller fattigste landene, men at erfaringene i ulike land må vurderes hver for seg. Solheim håper at Afrikas tid får oss til å ta av «Afrika-brillene» – der vi bare ser et kontinent preget av bunnløs fattigdom, konflikt, politisk uro, korrupsjon og lite håp.
Når jeg leser, føles imidlertid teksten mer som en gjennomgang av ulike sider ved Afrikas utvikling etter kolonitiden enn et grundig forsøk på å presentere et «nytt» bilde av Afrika. Boken passer for alle som er interessert i å lære mer om Afrikas utvikling, men kanskje spesielt for dem som ikke har lest slike bøker før. Den er lettlest, og forfatteren presenterer en rekke eksempler for å illustrere problemstillingene.
Gjennom et bredt sett med temaer belyser forfatteren ulike sider av utviklingen i regionen: tradisjonelle maktrelasjoner, økonomisk politikk, bistandsprosjekter, Kinas inntog i Afrika, vellykket utvikling i Botswana og oppblussingen av vold i Kenya etter valget i 2008. Han omtaler også politiske ledere som har preget kontinentet – fra fryktede tyranner som Idi Amin til fremgangsrike ledere i nyere tid som Paul Kagame.
Forfatteren beskriver hvordan neopatrimonialismen gjennomsyrer afrikansk politikk og fører til uformelle politiske strukturer og utbredt korrupsjon. Dette fører, ifølge forfatteren, til at grupper med tette bånd til ledere drar fordel av for eksempel tilførte bistandsmidler og økonomisk vekst. Forfatteren tar her et tydelig valg: Han vektlegger neopatrimonialismen, med rot i tradisjonelle maktrelasjoner, og spenningen mellom tradisjoner og det moderne. Dette ilegges større betydning enn påvirkningen som globale økonomiske strukturer, for eksempel Bretton Woods-institusjonene og mektige lands utenrikspolitiske hensyn, spesielt under den kalde krigen, har hatt for Afrikas utvikling.
Eidhammer stiller følgende spørsmål: «Hvordan kan fattige land utvikle seg til uavhengige og demokratiske stater som kan møte innbyggernes behov?» Dette spørsmålet er vanskelig å besvare utelukkende ved å se på neopatrimonialisme og bistand. Det krever samtidig en analyse av samspillet som disse faktorene har med globale maktstrukturer, økonomi, handelspolitikk og politiske interesser, hvor også bistand brukes for andre hensyn enn fattigdomsbekjempelse. Dette helhetsbildet føler man ikke er til stede.
Det er ingen tvil om at forfatteren har et godt utgangspunkt for å skrive en slik bok. Med over 30 års erfaring med utviklingspolitikk og inngående erfaring med bistandsprosjekter i ulike land besitter Eidhammer mengder med erfaring og kunnskap for å gi oss en god introduksjon til ulike sider ved utviklingen i afrikanske land. Samtidig bør man være oppmerksom på valgene forfatteren tar for å formidle sitt budskap. I tillegg vil det være lurt å sammenlikne forfatterens fremstilling med andre bøker på området, slik at man kan få dannet det nye bildet av Afrika som Erik Solheim etterlyser.
