Solbrekken, Ingeborg
Kors og kårde
Marta Steinsviks liv og virke 1877 – 1950. 656 s, ill. Oslo: Vidarforlaget, 2012. Pris NOK 399
ISBN 978-82-7990-108-2
Jeg har lenge ment at det burde skrives en moderne biografi om den betydelige landsmålsforkjemperen og bladfyken Rasmus Steinsvik (1863 – 1913). I stedet har Ingeborg Solbrekken latt seg inspirere av hans kone Marta (1877 – 1950), og det er ikke vanskelig å forstå. Marta Steinsvik var en usedvanlig fargerik personlighet. Til tross for at hun aldri hadde noen formell posisjon som ståsted for sitt engasjement, gjorde hun seg i høy grad bemerket i sin samtid – først og fremst som en hvass og provoserende samfunnsdebattant og en glimrende foredragsholder. Hun bidro til utviklingen av landsmålet med artikler i avisen Den 17de Mai og som oversetter av utenlandsk litteratur. I tillegg kom hun tidlig med i de fremvoksende teosofiske og antroposofiske miljøene her i landet på begynnelsen av 1900-tallet. Hun ble kjent med Rudolf Steiner (1861 – 1925), som hun forelsket seg voldsomt i, men han avviste henne. Hennes rike intellektuelle evner i kombinasjon med et energisk vitebegjær, gjorde henne til en kunnskapsrik kvinne. Det ble lagt vekt på hennes argumenter da presteembetet ble åpnet for kvinner i 1938. Dessverre ble hun også lyttet til da hun i mellomkrigstiden holdt en rekke antisemittiske foredrag. Men mest kjempet hun i motvind, også i sin siste brave kamp etter krigen, da hun påviste en rekke eksempler på mishandling av landssvikdømte fanger.
Ingeborg Solbrekken har hatt tilgang til Marta Steinsviks etterlatte papirer, en unik kilde til opplysninger om hennes turbulente liv. Solbrekken får godt frem hvilken kampnatur hun var, og at det ikke bare skyldtes hennes «natur», men også det traumet hun ble påført i forbindelse med at hun i 1910, 33 år gammel, ble erklært sinnssyk og tvangsinnlagt på Gaustad asyl av Johan Scharffenberg (1869 – 1965). Selv mente hun at hun aldri hadde vært psykisk syk, og får støtte av sin biograf på noe tynt grunnlag. Hulda Garborg (1862 – 1934), som sto Marta Steinsvik nær i denne vanskelige tiden, var ikke i tvil om hennes galskap, men Solbrekken har ikke lest Hulda Garborgs dagbøker.
Legestanden hadde ingen høy stjerne hos Marta Steinsvik, og i særdeleshet ikke psykiaterne. Solbrekken er på parti med Steinsvik i hennes kamp mot legevitenskapens forsøk med dyr og likeledes når Karl Evangs (1902 – 81) angivelige blinde tro på vaksinasjonsprogrammer får det glatte lag. Steinsvik er heller ikke nådig mot professor Johan Gustav Edvin Bruusgaards (1869 – 1934) såkalte medisinske eksperimenter med barn fra lavere sosiale sjikt. Forfatteren legger seg tidvis tett på biografiobjektet, noe som kan bli litt ensidig, og det er ikke alltid godt å vite hvem av dem som taler. Litt for ofte er teksten innforstått og dermed uklar, og det er mange slurvefeil. Og hvorfor skrive hele 16 sider om Køber-saken, hvor Solbrekken lar Johan Scharffenberg og Ragnar Vogt (1870 – 1943) få gjennomgå, når det eneste Marta Steinsvik gjorde, var å sitte i retten som tilhører? Det er også synd at biografien ikke har personregister. Men selv om boken burde vært både strammet inn og bedre redigert, skal Solbrekken ha ros for å ha funnet frem til svært mye interessant stoff. Biografien om Marta Steinsvik er derfor ikke kjedelig lesning.
