Malterud, Kirsti
Fokusgrupper som forskningsmetode for medisin og helsefag
164 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2012. Pris NOK 299
ISBN 978-82-15-02046-4
Kirsti Malterud følger opp med nok en metodebok. I denne boken konsentrerer hun seg om én bestemt kvalitativ metode, nemlig fokusgruppeintervju.
Boken er delt i fem deler og inneholder til sammen 23 kapitler. Den første delen handler om gruppediskusjoner som kilde til ny kunnskap, og deretter forskningsprosessens faser, fra forberedelser, via gjennomføring, til bearbeiding. I den siste delen diskuterer forfatteren muligheter og utfordringer ved fokusgruppe som forskningsmetode.
Et poeng som går igjen er betydningen av forskerens evne til refleksjon, noe som er en betingelse for vitenskapelighet. Det er også det som kjennetegner denne boken. Den fremstår som overbevisende fordi det forfatteren skriver om, er grunnet i egen erfaring med gjennomføring av mange fokusgruppeprosjekter. Hun gir en rekke veloverveide og nyttige råd. Samtidig er det en bok med perspektivrikdom og teoretisk tyngde.
Forfatteren gir en bred og nyansert innføring i bruk av fokusgrupper som forskningsstrategi. Fokusgrupper er en selvstendig og frittstående forskningsmetode. Metoden er en fremgangsmåte for utforskning, for å åpne nye dører og utvikle nye problemstillinger, og den kan gi grunnlag for videre studier. Fokusgrupper er ikke først og fremst en arena for konsensus og beslutninger, tvert imot er press om konsensus en fare, hevder hun. Mulighetene og utfordringene ligger i at moderator (lederen og forskeren) legger til rette for gode gruppediskusjoner. Virkemidlet er interaksjon mellom deltakerne for å belyse problemstillingen så nyansert som mulig. Forfatteren diskuterer likhet og ulikhet i sammensetningen av grupper. Kontroversielle temaer må behandles med omhu, og det er viktig å ha et blikk for forskjeller i makt. Å velge fokusgruppe som forskningsmetode krever altså noe mer enn å samle folk i grupper. Hun skriver om betydningen av fleksibilitet i intervjuet for å få frem konkrete og varierte historier fra folks hverdagsliv. Moderatorkompetansen består av både solid kunnskap om feltet som studeres, og forståelse for gruppedynamiske prosesser.
Malterud behandler også temaet intervjuguide på en overbevisende måte. Budskapet om å følge prosessen i gruppen mer enn å klamre seg til en velutviklet og detaljert intervjuguide, begrunner hun blant annet med at viktig kunnskap kan finnes andre og flere steder enn man på forhånd trodde. Dette er en dimensjon ved forskerrollen som handler om å være fleksibel og åpen uten at det betyr at man ikke skal forberede seg godt og være strukturert. Et annet interessant poeng som jeg merket meg, var knyttet til analyse av de transkriberte dataene. Hun anbefaler å ha en gjennomarbeidet strategi for analyse slik at resultatkapitlet fremstår som en analytisk tekst. Hennes poeng om at bruk av sitater kan gi inntrykk av en ufullstendig analyse, er relevant. Betydningen av å ha et teoretisk perspektiv kan bidra til å forankre og fordype analysen og dermed resultatene.
Jeg liker godt det forfatteren skriver om etiske overveielser. Ved å vise til kilder som Arne Johan Vetlesen og Marilys Guillemin, velger hun å fremstille sider ved forskningsetikken som den formalistiske forskningsetikken ikke dekker. Dette er bra og et tema som fortjener mer plass.
Et pedagogisk grep forfatteren tar innledningsvis, er å introdusere et forskningsprosjekt om alkohol i allmennpraksis som er tenkt som et gjennomgående eksempel i hele boken. Jeg tenkte at det var et godt grep. Prosjektet nevnes flere ganger, men det fremheves ikke på den måten som det innledningsvis ble informert om.
Den lille, men rike boken inneholder 164 sider og svært mange kapitler, noe som innebærer at noen kapitler blir vel korte. Trolig er hensikten å peke på viktige temaer. Dette går noen ganger på bekostning av dybdefokus, selv om gode referanselister på slutten av hvert kapittel er hjelpsomt.
Dette er en velstrukturert og fin bok som bidrar til å skape kunnskap om fokusgruppeintervju som en av våre kvalitative forskningsmetoder. I denne boken, som i den forrige, understreker forfatteren at kvalitativ forskning er noe som må læres, det er ikke en allmennkunnskap slik noen kanskje tror. Boken er godt skrevet og vil være av interesse for helsefagforskere, enten de er nybegynnere eller erfarne.
