Damani, Nizam
Manual of infection prevention and control
3. utg. 374 s. tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2012. Pris GBP 40
ISBN 978-0-19-969835-6
«In the nineteenth century, men lost their fear of God and acquired a fear of microbes.» Dette er det første av gode sitater som innleder kapitlene. Denne utgaven bygger på to forutgående utgaver fra 1998 og 2002.
Boken er velskrevet, oppdatert, oversiktlig og informativ, som tidligere. Forord med anbefalinger er skrevet av professor Didier Pittet, håndhygienens moderne forkjemper. En rekke fagpersoner innen smittevern borger for innholdet.
De 20 kapitlene er ryddige, med fyldige forklaringer, oppdaterte referanser, forslag til videre lesning og nyere internasjonale veiledere. Dette bør smittevernpersonell ha kjennskap til, selv om det ikke helt samsvarer med norske rutiner eller veiledere. På en enkel måte beskriver forfatteren basal mikrobiologi og strategier for infeksjonskontroll.
I kapitlet Administrative arrangement legger forfatteren vekt på økt liggetid og ekstra kostnader ved sykehusinfeksjoner. Smittevernansvaret beskrives på forskjellige nivåer i sykehuset. Viktige skriftlige prosedyrer bør foreligge, og registrering og rapportering er nødvendig. Høy infeksjonsrate benyttes offentlig som «naming and shaming» av enkelte sykehus. Dette, mener forfatteren, har ført til en viss suksess ved at sykehusansvarlige ledere må forholde seg seriøst til sykehusinfeksjoner.
Smittevernpersonalets (lege og hygienesykepleiere) plass, rolle, arbeidsområde og ansvar i sykehusstrukturen, i smittevernteamet og i smittekomiteer beskrives nøye. Dette varierer mellom land. Det stipuleres behov for smittevernpersonell i forhold til sengetall, intensiv virksomhet osv. Nødvendig verktøy for smittevernarbeid er listet opp som gode arbeidsforhold, god data- og kontorstøtte, tilgang til pasientjournaler og til ekspertressurser som mikrobiolog, infeksjonsmedisiner og mikrobiologiske laboratorier.
Overvåkings- og registreringsmetoder er metodisk satt opp med fordeler og ulemper og gir en god oversikt. Et godt tips er bruk av visse infeksjonstyper og mikrober som varsler eller indikerer smittevernproblemer, selv om vi ikke ville bruke de samme indikatorene i Norge.
Kapitlet om statistikk og epidemiologi er relativt lettlest og brukervennlig. Renhold og desinfeksjon av rom er ikke etter norsk standard, men flere gode ideer kan overføres til våre forhold.
Teksten er noe overfladisk når det gjelder mikrober, infeksjoner og antibakterielle midler, har delvis ulike smitteverntiltak sammenliknet med norske og er relativt tynn når det gjelder smittevern utenfor sykehus. Dessuten er den skrevet på en engelsk-amerikansk «lest» ut fra dagens høyendemiske forekomst av nosokomiale, multiresistente patogene mikrober i disse områdene.
Med denne innvendingen vil jeg likevel anbefale boken som tilleggslitteratur for smittevernpersonell og andre som arbeider med hygiene, infeksjoner og smitteproblematikk. Også norske helsebyråkrater ville ha godt av å ta en titt, fordi – som det siteres etter Curtis Donskey: «A hospital can be a very dangerous place to be sick.»
