Karr-Morse, Robin
Wiley, Meredith S.
Scared sick
The role of childhood trauma in adult disease. 301 s. New York: Basic Books, 2012. Pris USD 27
ISBN 978-0-465-01354-8
Den nyeste stressforskningen trekker veksler på et stadig større og flerfaglig kunnskapsfelt som, med det overordnede temaet «virkning av stress med henblikk på helse», har innlemmet flere basale og kliniske fag i et konglomerat kalt PNEI. Akronymet favnet i begynnelsen psykologi, nevrologi med nevroradiologi og -endokrinologi, endokrinologi og immunologi, deretter genetikk og epigenetikk, og i de siste årene også telomerforskningen. I dette fagfeltet utforsker man samspillet mellom menneskers biografi og menneskelig biologi, kortere sagt: hvordan erfaring preger fysiologien. Kunnskapen handler med andre ord om den levde kroppen, den som livets samlede erfaring er innskrevet i. Selvsagt bruker man i det helt naturvitenskapelig orienterte feltet ikke den fenomenologiske termen «den levde kroppen». Like fullt leverer man nå stadig mer differensiert og detaljert kunnskap, ned til cellulært og genetisk nivå, om hvordan det å leve under langvarig eller konstant belastning – i form av samfunnskriser, krig, terror og flukt, tortur, vold, misbruk og mishandling, utbytting, marginalisering og stigmatisering, mobbing og trakassering – tærer på kroppens vitalitetsbevarende evner og systemer. Og man blir stadig mer opptatt av å forstå hvordan det å bli til (prenatal tid), bli født (perinatal tid) og å være barn og ungdom under slike forhold «programmerer», i betydningen preger og former, den enkeltes kropp og fremtidige helse.
Dette forskningsfeltet og denne kunnskapen er stoffet som forfatterne, familieterapeut Robin Karr-Morse med hjelp av juristen Meredith Wiley, legger frem. Karr-Morse har strukturert boken med utgangspunkt i de nå kjente sammenhengene mellom traumatisk erfaring i barndom og oppvekst på den ene siden og helsen i voksenlivet på den andre. Slik favner hun et urovekkende, men stadig mer solid belagt fenomen: Traumatisk erfaring overskrider generasjonsgrensen. En oppvekst med alvorlige traumer øker ikke bare gutters og jenters risiko for å utvikle alvorlige sykdommer når de blir voksne, men også deres barns risiko for både å oppleve traumer og å utvikle alvorlig sykdom.
Karr-Morse har evnet å kondensere denne kunnskapen i en bok som til tross for sitt tunge stoff faktisk er lettlest og dessuten lesbar for alle som ikke har detaljkunnskap om de involverte fagenes begrepsverden. Hun viser at et barn som er livredd, ikke bare får sin fysiologi forstyrret, men også sin verdensoppfatning: Å ha vært skaket og blitt fylt med redsel påvirker barnets forståelsesramme av hvordan verden er. Det skakede, misbrukte, mishandlede, terroriserte, forsømte, avviste barnet tolker verden ut fra grunnleggende utrygghet, vedvarende alarm og angst, konstant beredskap eller – og det synes ytterst problematisk – kronisk avmakt.
Denne boken er en gave til alle som ønsker å forstå hvordan biologi og biografi henger sammen, og hvordan personlig erfaring påvirker kroppslig materie, og det uten å måtte lese seg inn i et berg av faglitteratur som er utilgjengelig for de fleste lesere. Boken inneholder også en bekreftelse for alle som lenge har tenkt – eller visst – at levd liv og opplevd helse henger sammen. Forfatterne uthever nemlig budskapet som nå kommer fra det foran beskrevne kunnskapsfeltet: «mind matters», bokstavelig. De rådende behandlingstilnærmingene som forfatterne nevner på slutten, må selvsagt sies å være tentative. Så lenge ikke medisinfaget har tatt den her omtalte kunnskapen til etterretning og revidert sitt teoretiske grunnlag, blir ingen virkelig adekvate behandlinger mulig. Man må derfor legge desto mer vekt på å forebygge at barn får en traumatiserende oppvekst og på å forstå virkningen av traumatisk erfaring. Boken er svært viktig for leger fordi den på en måte handler om «die gesamte Medizin».
