Tazmini, Kiarash
Johansen, Tonje T.
Elektrolyttveileder
19 s, ill. Oslo: Diakonhjemmet sykehus, 2012. Pris Gratis
Væske- og elektrolyttbehandling er trolig den mest hyppige, parenterale terapien ved våre sykehus. Knapt noen somatisk pasient slipper i dag unna. Tross hyppig bruk er det mye tilfeldig og kanskje skadelig behandling som gis. Årsaken til dette er dels at feltet ofres liten interesse og at mange tror de behersker området godt. En måte å bøte på dette er å ha kunnskap om emnet lett tilgjengelig, for eksempel i form av heftet Elektrolyttveileder.
Dette lille heftet utgis i lommeformat og fungerer som en påminnelse og veileder i korrekt bruk av både elektrolytter og væske ved «sengekanten». Heftet har et oversiktlig oppsett med god bruk av tabeller og farger. Det er også satt av plass til egne notater. Dette er ingen lærebok, men en huskeliste for dem av oss som ikke til enhver tid har innholdet i Ringer-acetat i hodet.
Heftet har tabeller over hva som kan tilsettes av elektrolytter, og hvor mye, i ulike infusjonsløsninger. Forfatterne viser også innholdet i slike løsninger og vanlig døgnbehov. Til slutt er det enkle omtaler og noen formler til bruk i utregningen av over- og underskudd på vanlige væske- og elektrolyttforstyrrelser som hyper- og hyponatremi.
En kort innledning bør være med i neste utgave. Der bør det stå hvilke pasientgrupper som er målgruppen – etter min mening er det pasientene på vanlige sengeavdelinger. På intensivavdelinger har man ofte andre retningslinjer for hva som kan godtas, for eksempel bruker man der ofte ufortynnet kaliumklorid som kontinuerlig infusjon via sentralvenekateter.
Noen mindre detaljer som også bør rettes opp senere, er mangelen på omtale av den viktigste elektrolyttforstyrrelsen, nemlig hypokalemi. Jeg synes også det bør stå noen ord om faren for for rask stigning av serum-natrium ved alvorlig hyponatermi (< 120 mmol/l) og anbefalt hastighet (ikke øk serum-natrium > 0,5 mmol/time). Under omtale av kalsiumklorid står en indikasjon som ikke har med hyper- eller hypokalsemi å gjøre, nemlig hypokalemi. Jeg synes dette kan tas ut da det er mer en farmakologisk bruk av kalsiumklorid. Det burde i så fall vært tatt med under et eget avsnitt om hyperkalemi, som også mangler. På side 12 står en oppskrift på «hjemmelaget» hyperton natriumklorid. Det er bra, for av en eller annen grunn er det ikke mulig å få tak i ferdig produsert hyperton natriumklorid i Norge lenger.
Jeg anbefaler heftet varmt som en enkel måte å forbedre væske- og elektrolyttbehandlingen ved våre sykehus og sykehjem.
