I Tidsskriftet nr. 15/2012 drøfter Eivind Meland en konkret hendelse der en ph.d.-kandidat fikk avvist sin doktoravhandling på bakgrunn av plagiat i sammenstillingsdelen (1). Undertegnede møtte i fakultetsstyret på det tidspunktet avgjørelsen falt og har, som Meland, allerede en mening om saken. Som nylig uteksaminert ph.d.-kandidat ønsker jeg likevel å kommentere hans innlegg.
Det er mange utfordringer knyttet til det å avlegge en ph.d.-grad. Data skal samles og analyseres, artikler skrives, sendes inn og revideres, medforfatterskap fordeles. Tiden går fort. Når man har publisert et tilstrekkelig antall artikler, er det på tide å skrive selve avhandlingen, et sammendrag av bakgrunn og resultater, og sette sine funn inn i en sammenheng hvor resultatene diskuteres i lys av øvrige funn fra forskningsfeltet. Mange får knapt med tid i denne fasen. Rammene for sammenskrivingen har vært relativt frie, ofte preget av lokal tradisjon. Underveis må man foreta mange avveininger. Som Meland påpeker – skillet mellom redelighet og uredelighet kan være flytende. Men det er ikke alltid vanskelig å avgjøre når grensen er overskredet.
De færreste vil ha problemer med å forstå at det å få refusert sin doktoravhandling er ille og at det kan få karrieremessige konsekvenser. Kan det i tillegg tenkes at opplevelsen av krenkelse har sammenheng med følelsen av å være avslørt i forsøk på fusk? For de ph.d.-kandidatene som har brukt dager og uker på å sette sammen sin egen tekst, vil det kanskje oppleves som noe i retning av krenkende at en som har klippet og limt, får anledning til å revidere og forsvare sin avhandling? For å snu på spørsmålet: Er frykten for å påføre andre (profesjonell) krenkelse grunn god nok til å se gjennom fingrene med forsøk på juks?
Universitetet i Bergen har utarbeidet et reglement for ph.d.-avhandlinger. Her heter det: «Avhandlingen skal være et selvstendig, vitenskapelig arbeid som oppfyller internasjonale standarder innen fagområdet.» Må det stå i dette reglementet at avskrift fra andres arbeider ikke er tillatt? Etter min mening vil behovet for eksplisitt å nedfelle denne type selvfølgeligheter undergrave ph.d.-gradens posisjon som den høyeste akademiske grad i Norge. Dersom ph.d.-kandidaten har et annet forhold til det å sitere kilder enn det som er vanlig innen vitenskapen ellers, er det forskningsmiljøets ansvar å sørge for at kandidaten endrer sin praksis.
Til slutt vil jeg komme med en oppfordring. Meland omtaler avgjørelsen som ble tatt vedrørende ph.d.-avhandlingen som et uttrykk for moralsk «schizofreni». Eugene Bleuler anvendte riktignok begrepene «Zerreißung» og «Spaltung» da han introduserte schizofrenibegrepet, som i seg selv betyr «splittet sinn». Men den vulgære bruken av schizofrenibegrepet som synonym for dikotomi eller ambivalens, stadig sett i dagspressen, hører ikke hjemme i en faglig debatt. Bland gjerne inn Jesus fra Nasaret, men hold schizofrene pasienter utenfor.
