Artikkelen En tipunktsplan for bedre rettspsykiatri i Tidsskriftet nr. 15/2012 (1 ) er interessant lesing. Ikke nødvendigvis fordi den er innovativ og nyskapende i sitt forsøk på å formulere en vei fremover for norsk rettspsykiatri, men fordi den er et eksempel på innhegning av hva som er relevante temaer og meninger og hvem som er meningsberettiget i den kommende debatten. De innledende avsnittene tilkjennegir riktignok en sunn inngang til hvordan debatten bør føres, ved å signalisere åpenhet overfor andre innfallsvinkler til diskusjonen om norsk rettspsykiatri og at andre typer kompetanser enn de som tradisjonelt har dominert feltet bør motiveres, respekteres og lyttes til. De ti punktene gjør derimot det motsatte. I stedet for å åpne opp og være nysgjerrig og undrende i et forsøk på å utfordre faglige «sannheter» i rettspsykiatrien og kulturelle forestillinger om hva rettspsykiatri er og bør være, er dette forslag som forsøker å definere hva som er relevante og ikke-relevante temaer for debatten fremover. Et eksempel er punkt 7, om utilregnelighetsbegrepet, som først og fremst er et forslag til en administrativ forenkling av hvordan begrepet skal kommuniseres og operasjonaliseres. Istedenfor for å foreslå en innsnevring av utilregnelighetskriteriet i straffeloven har vi nå en unik mulighet til å «pakke ut» begrepet ved f.eks. å diskutere spørsmål som: Er det flere forståelser av hva utilregnelighet er? Endrer forståelsen av utilregnelighet seg over tid? Er utilregnelighet kontekstavhengig?
På samme måte bør kanskje også psykosebegrepet åpnes opp for å prøve å komme nærmere en mer praktisk definisjon enn de mange uklare definisjonene som florerer i dag. På samme måte kan alle de ti punktene, og eventuelt andre punkter, åpnes opp ved å forsøke å stille gamle spørsmål på en ny eller litt annerledes måte enn det er blitt gjort de siste 120 årene. Ikke minst gjelder dette alternative måter å organisere norsk rettspsykiatri på.
Forfatterne signaliserer behovet for å legge bort faglig stolthet. Slik jeg leser tipunktsplanen, gjør de det stikk motsatte. De reiser det faglige banneret og er ekskluderende angående å invitere andre og kanskje nye blikk og synsmåter inn i den etablerte fagdiskursen. For meg fremstår tipunktsplanen som lettere revisjoner for å tilpasse det eksisterende, hardt prøvede rettspsykiatriske byggverket til et samfunn som ønsker mer refleksjon og kanskje større endringer enn dette.
