Patients with organ transplants have a significantly increased risk of skin cancer, especially squamous cell carcinoma, as a result of long-term treatment with immunosuppressive drugs. This paper provides a brief overview of the assumed underlying mechanisms.
Method:
The paper builds on relevant articles and studies identified in the course of many years of interest in immunopharmacology and skin cancer after organ transplantation.
Results:
Reduced immunological tumour surveillance as a result of chronic immunosuppression has long been assumed to underlie the increased risk of skin cancer after organ transplants. Recent studies indicate that immunosuppressive drugs may also have specific carcinogenic effects. Aziatropine, which inhibits proliferation of lymphocytes, increases oxidative DNA damage caused by UV radiation. Ciclosporin and tacrolimus, which have an immunosuppressive effect by inhibiting calcineurin, promote malignant phenotypes in cell culture and tumour growth in mouse models. Calcineurin has proved to be necessary in order for p53 protein to have a protective effect against skin cancer. A relatively new class of immunosuppressive drugs, mTOR inhibitors, have antineoplastic properties and are associated with less risk of skin cancer. A number of randomised studies are currently in progress to see whether mTOR inhibitors can reduce the risk of skin cancer after organ transplantation.
Interpretation:
Immunosuppressive drugs contribute to skin cancer after organ transplantation, either as a result of immunosuppression or through specific carcinogenic mechanisms. Immunosuppressive drugs with antineoplastic properties are now starting to be used.
Petter Gjersvik, Per Helsing, Hallvard Holdaas, Stein Bergan Om forfatterne
Petter Gjersvik(f. 1952) er spesialist i hudsykdommer og dr.med. på en avhandling om hudkreft etter organtransplantasjon. Han er førsteamanuensis ved Institutt for klinisk medisin, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, og styremedlem i forskernettverket SCOPE (Skin Care in Organ-transplant Patients Europe).
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir følgende interessekonflikter: Hans ektefelle er ansatt i Novartis Norge, som markedsfører immunsuppressive legemidler.
Per Helsing (f. 1958) er spesialist i hudsykdommer og overlege ved Seksjon for hudsykdommer, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Han har et overordnet ansvar for den dermatologiske oppfølgingen av organtransplanterte pasienter ved sykehuset.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir følgende interessekonflikter: Han sitter i styringskomiteen for en planlagt nordisk multisenterstudie om bruk av everolimus hos nyretransplanterte pasienter. Studien er initiert av leger, men foregår i samarbeid med Novartis.
Hallvard Holdaas (f. 1947) er spesialist i indremedisin og nyresykdommer, dr.med. og overlege ved Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir følgende interessekonflikter: Han har deltatt i flere kliniske legemiddelstudier etter nyretransplantasjon i regi av Novartis, Astelas, Bristol-Meyers-Squibb og Roche, som alle markedsfører immunsuppressive legemidler.
Stein Bergan (f. 1954) er cand.pharm. og dr.philos. Han er ansatt som forsker ved Avdeling for farmakologi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet og professor ved Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo. Han har ansvar for den farmakologiske analysevirksomheten ved sykehuset og leder en forskergruppe innen immunfarmakologi.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir følgende interessekonflikter: Han har holdt foredrag på møter støttet av legemiddelfirmaer, der honorar er tilført forskningskonto i forskningsstiftelsen Medinnova.
Avdeling for farmakologi
Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
og
Farmasøytisk institutt
Universitetet i Oslo
Bakgrunn.
Organtransplanterte pasienter har betydelig økt risiko for hudkreft, særlig plateepitelkarsinom, som følge av langvarig behandling med immunsuppressive legemidler. I denne artikkelen gir vi en kort oversikt over hvilke mekanismer man antar ligger bak.
Kunnskapsgrunnlag.
Artikkelen bygger på relevante artikler og studier identifisert gjennom mange års interesse for immunfarmakologi og hudkreft etter organtransplantasjon.
Resultater.
Redusert immunologisk tumorovervåking som følge av kronisk immunsuppresjon har lenge vært antatt å ligge bak den økte risikoen for hudkreft etter organtransplantasjon. Nyere studier tyder på at immunsuppressive legemidler også kan ha spesifikke karsinogene virkninger. Azatioprin, som hemmer proliferasjon av lymfocytter, øker oksidative DNA-skader forårsaket av UV-stråling. Ciklosporin og takrolimus, som virker immunsuppressivt ved å hemme kalsineurin, fremmer maligne fenotyper i cellekultur og tumorveksti musemodeller. Kalsineurin er vist å være nødvendig for at p53-protein skal ha en beskyttende effekt mot hudkreft. En relativt ny klasse av immunsuppressive legemidler, mTOR-hemmere, har antineoplastiske egenskaper og ser ut til å gi lavere risiko for hudkreft. Det pågår for tiden flere randomiserte studier for å se om mTOR-hemmere kan redusere risikoen for hudkreft etter organtransplantasjon.
Fortolkning.
Immunsuppressive legemidler bidrar til hudkreft etter organtransplantasjon, enten pga. immunsuppresjon eller ved spesifikke karsinogene mekanismer. Immunsuppressive legemidler med antineoplastiske egenskaper er nå tatt i bruk.