Det er tiltak nummer én der barn er pårørende til syke, voksne personer.
Deltakere på seminaret fikk innsikt i situasjonen til barn som pårørende. Foto Ellen Juul Andersen
På seminaret «Barn som pårørende» med utvalg for forebyggende psykiatri i Legeforeningen som arrangør, fortalte dr. philos. Kari Killén at de barna som best overlever vanskelige livssituasjoner, er de som ikke bare blir sett, men som også har eller får en trygg tilknytning i familien eller i nettverket og som får hjelp til å bearbeide sine opplevelser. De får hjelp til å snakke om situasjonen, om de bekymringer de har og de får en forståelse av fars eller mors sykdom. Som Karen Glistrup uttrykker det, «Hva barn ikke vet, har de vondt av».
– De har behov for hjelp til å uttrykke sine følelser, og det er også viktig at de blir fritatt for skyld og ansvar som mange av dem opplever, sier Killèn.
Kartlegg om pasienten har barn
– Helsepersonell har plikt til å ivareta barn som pårørende, og de er pålagt tre oppgaver for å ivareta barn som pårørende, sier Siri Gjesdahl leder for Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende. Helsepersonell skal avklare om pasienten har barn, foreta en kartlegging av barnas behov for informasjon og oppfølging samt å iverksette tiltak. Informasjon og oppfølging krever informert samtykke, bl.a. kreves det samtykke fra foreldrene ved kontakt til skole. På www.barnsompårørende.no
– Dette er nettsiden helsepersonell kan bruke når de har voksne med barn som pårørende, sier Gjesdahl.
Helsepersonellet plikter å informere barna om foreldrenes sykdom. Plikten til å ivareta barn gjelder helsepersonell med ansvar for pasientens behandling. Samhandlingsreformen medfører mer aktivt samarbeid med skoler og barnehager.
– Her har det sviktet og det har vært for lav kunnskap blant behandlerne om denne endringen i helsepersonelloven, sier hun.
Barna skal forbli barn
Dette er friske barn med syke foreldre og det er presisert i loven at barna skal forbli barn i sin rolle som barn, selv om foreldrene opplever sykdom eller avhengighet. Som Killén sier Gjesdahl at det ikke kan understrekes nok at barna må bli sett. Tiltak skal i størst mulig grad forankres i barnets hverdag gjennom de relasjoner, arenaer og aktiviteter barnet har der.
– Barna trenger støtte og å bli sett i sin hverdag med syke foreldre, sier hun.
