For å kunne forbedre må man rette oppmerksomheten mot de områdene der utfordringene er størst. I dag er Sykehus-Norges største utfordring situasjonen i hovedstadsområdet.
Lars Vorland er direktør i Helse Nord. Nylig brukte han sitt fredagsbrev til å kritisere Legeforeningen, mange politikere og media for å være for opptatt av sykehusproblemene i Oslo-området. Det er interessant at Vorland, som leder av et av fire regionale helseforetak, antyder at det er demokratisk underskudd når det som nå er den største aktuelle utfordringen, blir belyst og diskutert offentlig.
Legeforeningen kommer selvsagt til å fortsette å peke på områder vi mener trenger forbedringer. Vi ser det som vår klare oppgave å belyse problemene og komme med forslag til løsninger. Det er dessuten ikke tilfelle at vi bare er interessert i problemene i hovedstadsområdet: Vi mener at det største problemet knyttet til omstilling er ved OUS og det største problemet knyttet til dialog og samarbeid er ved UNN.
Legeforeningen er opptatt av helsetjenesten i hele landet. Vårt godt utbyggede tillitsvalgtapparat og vår tette kontakt med medlemmer gjør at vi mottar mye informasjon om hele helsetjenesten. Vi har derfor oversikt over både generelle og lokale utfordringer. Vorlands budskap om at alt går bra overalt i Norge bortsett fra i Oslo er ut fra vår kunnskap feilaktig. Det foreligger også rapporter, blant annet fra Riksrevisjonen, som underbygger vårt syn.
Om omstillinger i sykehus sier vi: Det koster. Store omstillinger må planlegges nøye og de må finansieres. Det gjelder uavhengig av hvor i landet de iverksettes. Men akkurat nå er de største omstillingsproblemene knyttet til hovedstadsområdet. De siste ukene har både helseministeren og tidligere direktør i Helse Sør Øst erkjent mangelfull planlegging.
Legeforeningen mener at innføring av stedlig ledelse i OUS nå er den aller viktigste nøkkelen til fremgang i en svært vanskelig prosess, som sliter hardt på alle ansatte ved sykehusene. Det kan heller ikke lenger benektes at denne omstillingen har fått alvorlige konsekvenser for pasienter. Det siste er svært beklagelig. Hvis vi skal snakke om et demokratisk problem, ligger det akkurat her.
På landsbasis mener Legeforeningen at sykehusbudsjettene er for stramme. Det går på bekostning av nødvendige investeringer til IKT, medisinsk teknisk utstyr og ansatte. I tillegg er arbeidsbelastningen mange steder for høy og det må ansettes flere leger.
For å få til gode forbedringer i sykehus må direktørene for de regionale helseforetakene ikke tegne glansbilder, men bidra til åpenhet om situasjonen i sykehus, og om hvordan beslutninger som tas vil virke inn på sykehusdriften. Bare slik kan helseledere på dette nivået ta ansvar for de til enhver tid største utfordringene i sykehus-Norge.
