Vårt innlegg tematiserte problemer knyttet til det å bli definert utenfor mandatet til helseforskningsloven. Ingen av de vedtakene vi bruker som eksempler er påklaget. Vi påstår altså ikke at regional etisk komité (REK) har vurdert dem feil, men tar beslutningene som avklaring av helseforskningslovens yttergrense. Vi peker på uklarheter og problemer som kan oppstå for prosjekter utenfor helseforskningsloven.
Vårt poeng er heller ikke at disse prosjektene faller inn i et «lovtomt rom». Vårt poeng er at det organ som vurderer prosjektene, må inneha den medisinske og helsefaglige kompetansen som helsefaglige prosjekter aktualiserer. Regional etisk komité sitter på både erfaring og kompetanse til å vurdere denne type prosjekter ut fra kjennskap til forskningsfeltet, alminnelige etiske prinsipper og god forskningspraksis. Ved at vi faller utenfor helseforskningslovens virkeområde, avskjæres vi som forskere fra muligheten til en dialog med en bredt sammensatt komité om forsvarligheten av vår forskning.
Vi mener forhåndsgodkjenning av prosjekter dreier seg om mer enn formalia. Spurkeland, representant i de nasjonale forskningsetiske komiteer (NESH) uttaler også i en kronikk hvor han mener de forskningsetiske komiteene bør bli mer synlige at «forskningen ville vært bedre og tilliten til forskningen større om flere forskningsprosjekter hadde blitt vurdert av komiteene» (1).
Vi spør om ikke alle prosjekter som involverer mennesker burde få like god etisk vurdering? Systemet med regionale etiske komiteer er etter hvert velprøvd. Vi etterspør tilsvarende bredt sammensatte komiteer for forskningsprosjekter som i dag ligger utenfor helseforskningsloven.
Hvis det er ønskelig med én postkasse, hvorfor ikke etablere et system der alle prosjekter med forsøkspersoner legges inn gjennom én felles portal i regi av de nasjonale forskningsetiske komiteer? Prosjekter kan deretter fordeles til de respektive komiteer for behandling. Hvis all forskning som inkluderer mennesker inngår i et enhetlig og konsistent komitésystem, vil dette fjerne noen av de dilemmaene vi har beskrevet.
Vi innser det vil innebære en utvidelse av komitésystemet. I 2004 vurderte Utdannings- og forskningsdepartementet og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) det slik at « … det foreløpig ikke er behov for å etablere regionale komiteer under NESH og NENT» (2). Vi ønsker en ny debatt omkring dette. Det er derfor positivt at leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) ser en grunn til å ta en ny runde med diskusjon av fremleggingsplikten. Om det ikke er ønskelig å utvide komitésystemet, så er det nødvendig for å minimalisere gråsoneproblematikken at avgrensningene evalueres nøye.
