Jeg har med interesse lest ingressen til artikkelen om «til orientering» og «til etterretning» i Tidsskriftet nr. 17/2012 (1). Det går frem at det i grunnen ikke er noen forskjell og at uttrykket «til orientering» ikke behøver å bli brukt.
Jeg tillater meg å være litt uenig. Etter å ha vært gift med en politiker/byråkrat i 20 år, har jeg lært at «til orientering» betyr at man mottar et budskap som man ikke nødvendigvis er enig i. Det kan være en flertallsbeslutning som man som del av mindretallet er nødt til å akseptere, eller en «ordre» man må rette seg etter selv om man ikke er enig i den. Et eksempel kan være at en avdelingsleder har innført en vaktplan som man er uenig i, men som man er nødt til å akseptere, dog motvillig.
«Til etterretning» brukes når man for eksempel får en opplysning som man ikke har vært med på å utforme og som man enten er enig i eller forholder seg nøytral til. Det ligger ingen form for protest eller opposisjon i uttrykket. Et eksempel kan være at man får opplyst at direktøren ved Akershus universitetssykehus har trukket seg.
Ved å slutte å bruke disse to som separate uttrykk gjør vi språket vårt enda litt fattigere.
