E-M Molund skriver om sine erfaringer i tidskriftet nr. 20. Jeg syns det er positivt å se gjestebidrag og spesielt fra personer med slik dobbeltkompetanse. Likevel synes jeg Molund er urimelig i sin kritikk til fastlegene. Psykologi er et stort fag, og det er ikke uten grunn at det er et eget profesjonstudie. Forutenom nerve systemet, og dets komplekse samspill, har vi over ti organsystemer å ta hensyn til. Fastleger kan ikke være spesialister i alt. Molund skriver at spesialiserte tjenester gjør en bedre jobb. Selvfølgelig sier jeg. En av rollene til fastlegene må være å kjenne sine begrensninger og peke pasienter i rett retning videre. Der har kanskje fastlegene en bedre jobb å gjøre. Når det kommer til min erfaring med psykologer, så er den lik Molund sin til fastleger. Pasienter (ikke utviklingshemning) med klare somatiske tegn eller behov for medisiner blir oversatt. Likevel er jeg forsiktig med å kritisere psykologer for noe som ligger utenfor deres kompetanse. Jeg føler sympati ovenfor fastlegene som møter et bredt spekter av problemer. Molund, som mor og psykolog, sitter i en dårlig posisjon til å forestille seg disse.