Kandel, Eric R.
The age of insight
The quest to understand the unconscious in art, mind, and brain, from Vienna 1900 to the present. 636 s, ill. New York, NY: Random House, 2012. Pris USD 40
ISBN 978-1-4000-6871-5
I 40 000 år har mennesker prøvd å avspeile verden gjennom bildekunst. Malerier gir utvilsomt sanseopplevelser, kan vekke spesielle følelser og være til ettertanke. Kanskje kan kunsten fortelle like mye om hjernen i oss som om verden rundt oss? Finnes det med andre ord universelle lover som styrer responsen på kunst?
I nobelprisvinner Eric Kandels nyeste bok tas vi med tilbake til Wiens intellektuelle og kulturelle storhetstid rundt 1900. Med toneangivende aktører som Freud, Schnitzler, Klimt, Kokoschka og Schiele, forsøker han å trenge inn i de ubevisste mentale prosessene, i dypet av de malte flatene, og redegjør for en brytningstid i synet på det menneskelige sinnet. Gjennom de østerrikske ekspresjonistene, gestaltpsykologien og psykoanalysen gjør han en reise frem til en moderne kognitiv psykologi. Han foretar en parallell reise via Darwin med en kronologisk redegjørelse for utviklingen innen synsfysiologien og følelsenes nevrobiologi inn i det 21. århundre. Reisens endelige mål er aldri helt klart, men det er estetikkens biologi, de mentale og nevronale prosessene i hjernen som oppstår ved estetiske stimuli, som er kjernen i Kandels omfattende og ambisiøse prosjekt. Bare begrepet nevroestetikk gir sikkert mange frysninger på ryggen, men denne boken er langt mer enn ren biologisk reduksjonisme. Den er en digel for sammensmelting av kunnskap innen kunsthistorie, psykologi og nevrobiologi. Prosjektet er ikke nyskapende og føyer seg inn i rekken av flere liknende de siste årene, f.eks. Zekis Inner Vision: an exploration of art and the brain (1999), Lehrers Proust was a neuroscientist (2007) og Ramachandrans The tell-tale brain (2011).
Kandel, som flyktet fra Wien i forbindelse med Anschluss, har med undertone av nostalgi laget en detaljert og sinnrik todelt fortelling om østerriksk storhet, kunst, hjerne og sinn. Han har skrevet en allmenndannende bok som kan gi åndelig tilskudd til realister og nevrovitenskapelig føde til humanister. Hvordan nervesystemet vårt konstruerer en visuell virkelighet ved å dekonstruere, rekonstruere, supplere, og hypoteseteste synsdata som når øyet, bør fascinere alle. Redegjørelsene for følelsenes, empatiens og kreativitetens nevrobiologi er pedagogiske. Teoriene er bare på grensen spekulative, men de er nok krevende å forstå for de uinnvidde. Kandels bok er med andre ord ikke lett. Den er rikt illustrert og gir en utmerket innføring i vitenskaps-, kunst- og kulturhistorie.
Om man ikke har sans for Klimt, Kokoschka og Schiele i utgangspunktet, vil jeg tro at sjansen er stor for å få det etter å ha lest denne boken. Hvorfor kan kanskje den nevrobiologiske responsen som kunsten utløser, forklare? For min del var det ny kunnskap som beriket mitt sinn og ga meg dypere syn. Om Kandel generelt lykkes i sitt delprosjekt – å bygge bro mellom biologi og humaniora – er uvisst. Mange vil nok fortsatt mene at de gustibus non est disputandum. Kandel setter imidlertid spor etter seg, og han viderefører den intellektuelle og kulturelle kraften som Freud og flere samtidige var i Wien for 100 år siden.
