Scott, Ann
Eadie, Mervyn
Lees, Andrew
William Richard Gowers 1845 – 1915
Exploring the Victorian brain. 307 s, ill. Oxford: Oxford University Press, 2012. Pris GBP 50
ISBN 978-0-19-963231-6
Denne boken er skrevet for fagpersoner innen nevrologi og for personer med interesse for historisk medisin. William Richard Gowers (1845 – 1915) er svært viktig for det nevrologiske fagfeltet. Han representerte et av de mest sentrale miljøene som la grunnlaget for etableringen av nevrologi som medisinsk spesialitet.
Forfatterne har lagt ned et vesentlig arbeid. De dokumenterer kildene på en bra måte og har god kompetanse både på de historiske og medisinskfaglige sidene. Illustrasjonene er gode og bidrar til å støtte opp om innholdet.
Gowers var født i arbeiderklassen. Alle hans tre søsken døde som barn, og hans far døde også tidlig. Årsaken var infeksjonssykdommer, og forfatterne fastslår at den situasjonen som unge Gowers og hans mor Ann opplevde, var vanlig i datidens England. Tilfeldigheter og en pågående tante førte til at Gowers fikk gå i lære hos landsbylegen Thomas Simpson. Dette var i 1861, tre år etter at «Medical act» var vedtatt for å standardisere og utvikle den medisinske utdanningen i England. Simpson og ikke minst en lokal kirurg, Harold Giles, inspirerte Gowers, og han søkte om opptak ved London Medical School. Han kom inn og studerte medisin fra 1863 til 1870, hvoretter han ble ansatt som den første til å føre et register over pasienter ved det nyopprettede National Hospital for the Paralyzed and Epileptic på Queens Square i London.
Dette var tidspunktet hvor nevrologi var i ferd med å etablere seg som eget spesialfelt. Da Gowers ble ansatt i 1870, var det til sammen ti leger ved sykehuset. Gowers gjorde seg tidlig bemerket, men det var da han i 1873 begynte med forelesninger, at han virkelig ble lagt merke til. Han etablerte forelesninger parallelt med at han gjennomførte polikliniske konsultasjoner. Han tok opp sykehistorie, undersøkte og resonnerte. Det var en monolog uten rom for spørsmål eller diskusjon. Forelesningene fikk stor popularitet, og leger fra hele England kom for å lære hvordan han undersøkte og resonnerte. Samtidig arbeidet han for å gi diagnostikken bedre vilkår. Han oppfant hemoglobinometer og hemocytometer som var i bruk i mange år.
Gowers arbeidet svært systematisk og publiserte sine observasjoner, den første tiden mest innen epileptologi, men senere innen en rekke nevrologiske emner. I 1888 publiserte han Manual of Diseases of the Nervous System. Dette arbeidet er blitt stående som et monument over Gowers’ måte å arbeide på. I tillegg til at forfatterne grundig beskriver Gowers’ utdanning og arbeid gir de et godt overblikk over Gowers’ evner som illustratør. De forteller om hans familie, hans sviktende helse fra rundt 1900 og om hans hobby som bildekunstner.
Boken er definitivt av interesse for nevrologer. Den gir et godt innblikk i tiden hvor man begynte å få kunnskap om nervesystemets funksjon og om hvordan det nevrologiske fagfeltet etter hvert skilte seg ut som eget spesialfelt.
