Moen, Grete Lillian
Barns møte med psykisk lidelse
En datters historie. 2. utg. 157 s, ill. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2012. Pris NOK 298
ISBN 978-82-02-35750-4
1. januar 2010 kom lovendringer som skal sikre at avdelinger både innen somatisk medisin, psykisk helsevern og rusomsorg skal ha egne barneansvarlige med særskilt ansvar for pasientenes barn. Dermed er blant annet 18-årsgrensen for hvem som kan regnes som pårørende endret, men å få dette til å fungere vil åpenbart ta tid. I en travel hverdag er det lett å glemme at pasienten har barn, og mange ansatte føler seg dessuten usikre på hvordan de best kan møte dem.
Forfatterens mor fikk en fødselsdepresjon og en alvorlig psykisk lidelse etter hennes fødsel. Med denne boken ønsker hun å bidra til en bedre praksis. Forfatteren er utdannet barnevernspedagog og har mange års erfaring fra arbeid innen barnevern og psykiatri. Ved kurs og foredrag om temaet har hun også fått mange tilbakemeldinger fra pårørende. På en realistisk og lite fordømmende måte forteller hun om sine egne og andres reaksjoner, skyldfølelse, skam og utilstrekkelighet. De fire kapitlene inneholder også små dikt og dagboknotater som utdyper fremstillingen. Her er noen skremmende, men også aktuelle eksempler på manglende engasjement i mottak og på avdelingsnivå. Boken har også korte etterord av hennes tre søsken. Dette bidrar til et familieperspektiv på utfordringene innen dette feltet, hvor det fortsatt er viktige forbedringspotensialer.
Fremstillingen bygger på begrensede litteraturreferanser. Disse består for det meste av tidlige utgaver av fagbøker for helsearbeidere og innlegg i dagspressen fra fagfolk. Siden temaet er relevant for både lærere, helsearbeidere og studenter ville det vært nyttig med litt mer kunnskapsbasert informasjon, blant annet om ulike former for fødselsdepresjoner og forløp over tid. Slik det her fremstilles, kan leseren lett få en utilsiktet og kanskje negativ oppfatning av prognosen.
Omslagstegningen av et lite barn som strekker seg mot en stor støvel er talende i seg selv, men hvorfor den er trykt ytterligere fire ganger, er uvisst. Det kan gi et mer pessimistisk inntrykk av muligheter for endring enn det forfatteren gir uttrykk for når hun konkluderer med at «i møte med dyktige og kloke mennesker har jeg lært at negative livshistorier ikke er permanente (…) Jeg velger selv hvordan min historie skal være, skal prege meg og mitt liv fremover». Nettopp derfor tror jeg denne boken kan gi leserne, enten de er studenter eller profesjonelle helsearbeidere, økt forståelse av et utfordrende tema. Her kan blant annet enkle historier tjene til skrekk og advarsel, øke motivasjonen for å lære og for å forstå mer, og dermed bidra til å forebygge at barn av somatisk eller psykisk syke foreldre selv utvikler symptomer eller dysfunksjon.
