Klaussen, Mona Hide
Hope, Kjetil
Skepsis
Guide til kritisk tenkning. 301 s. Oslo: Humanist forlag, 2012. Pris NOK 329
ISBN 978-82-92622-84-1
De ti forfatterne har forskjellig faglig bakgrunn. Forfatterne av forordet, Asbjørn Dyrendal og Mona Hide Klaussen, skriver trolig på vegne av alle når de sier: «Vi håper også at vi klarer å formidle en av hovedgrunnene til at vi er skeptikere – en umettelig nysgjerrighet på verden rundt oss, og en dyp fasinasjon for vitenskap.» Etter søk i internasjonale forskningsdatabaser finner jeg imidlertid at den vitenskapelige egenerfaringen i forfattergruppen er svært begrenset.
Hardbacken har én tabell, men ingen figurer eller stikkordregister. Språket er lett tilgjengelig for alle voksne lesergrupper. Målgruppen er ikke oppgitt, men både omslaget og forordet må forstås dithen at boken er ment å kunne leses av hvem som helst. Hensikten med utgivelsen er beskrevet på omslaget: «verktøy til å vurdere påstander kritisk, og innsikt i hvorfor vår egen private overbevisning ikke alltid er til å stole på.»
Temaene er presentert i tolv kapitler, og disse er supplert med noter og litteraturhenvisninger. Kapitlene er igjen delt inn i to hovedbolker: skeptikerens «verktøykasse» og det å bruke «verktøykassen».
Hovedinteressen blant Tidsskriftets lesere vil være første hovedbolk og første kapittel i andre bolk som omhandler alternativ behandling. De påfølgende kapitlene om parapsykologi, spøkelser, ufoer, kornsirkler, evolusjon og konspirasjonsteorier er interessante, men har liten klinisk relevans.
De første seks kapitlene, som omhandler skeptikerens «verktøykasse», er en nyttig basaloversikt over vitenskap og forskningsmetoder for norske leger. Kunnskap på dette feltet trenger hele tiden å holdes ved like. Fremstillingen er myntet på folk flest, og man kan derfor forstå at fremstillingen virker lærebokaktig med få dypere refleksjoner og problematiseringer. Man vil imidlertid forvente at en slik bok ikke inneholder direkte feilinformasjon. Dessverre gjør den det på et særdeles viktig punkt – i sin veiledning om hvordan man skal tolke de såkalte p-verdiene i en statistisk signifikanstesting. Forfatteren skriver i kapittel 2 om en p-verdi på 0,05 (eller 5 %): «Det er 5 % sjanse for at resultatene har oppstått ved ren tilfeldighet.» Dette er dessverre fullstendig feil (1). Det er imidlertid altfor mange, også innen medisin, som deler den forvirringen, og tolker forskningsresultater deretter. Slik feilinformasjon til leserne er alvorlig.
I kapittel 6 skriver Hope følgende kloke ord: «Vi må alltid huske at en ekspert som regel bare er en autoritet på ett område, og når de uttaler seg om andre fagfelter, sitter de ofte ikke med mer kunnskap enn den vanlige mannen i gata.» Dette er en meget god huskeregel når man skal forholde seg til utsagn både i det offentlige og faglige rom. Det gir legitimitet til å stille de «dumme» spørsmålene og til å kreve at «eksperter» og «rikssynsere» faktisk har en faglig bakgrunn på sitt fagfelt.
I det første kapitlet i den andre bolken om alternativ behandling gir forfatterne en grei oversikt med hensyn til vaksiner, kosttilskudd og naturmidler, men jeg savner vinklingen om å bruke den «verktøykassen» som er beskrevet i den første bolken. Avsnittene fremstår mer som oversikter over området, med klart normative utsagn om hva folk flest bør gjøre. Avsnittet om alternativ behandling generelt gir også en liknende oversikt over feltet, igjen uten veiledning i bruk av «verktøykassen». Forfatteren har for eksempel få, om noen, henvisninger til forskningsartikler for å underbygge sine påstander og normative utsagn. Dette avsnittet fremstår derfor mer som en meningsytring enn en oppsummert «status» i forhold til alternativ behandling.
Tilbake til det retoriske spørsmålet jeg stilte i overskriften: «Lærte jeg å bli mer skeptisk?» Svaret er dessverre nei. «Verktøykassen» som presenteres inneholder ikke mer enn en repetisjon av det en lege får presentert på doktorskolen, og hadde i tillegg en klart feilaktig påstand om et sentralt punkt i vurderingen av forskning. Kapitlet om alternativ behandling ga meg heller ikke en demonstrasjon av hvordan man kunne bruke de beskrevne verktøyene, men fremsto som en «ekspertvurdering». Det blir da viktig å se disse vurderingene i lys av Hopes ord fra kapittel 6: Uttaler «ekspertene» seg om sitt eget fagfelt? Noen gjør det definitivt, jeg er ikke fullt så sikker på andre.
