Old Drupal 7 Site

Nyttig hjelp ved oppstart og drift av sorggrupper

Marit Hafting Om forfatteren
Artikkel

Dyregrov, Atle

Johnsen, Iren

Dyregrov, Kari

Hvordan lede sorggrupper?

En håndbok for sorggruppeledere. 94 s, ill. Oslo: Abstrakt, 2012. Pris NOK 198

ISBN 978-82-7935-331-7

Målgruppen er ledere av sorggrupper, og målet er å gi dem nødvendig kunnskap til å sette sammen og lede sorggrupper. Forfatterne er knyttet til Senter for krisepsykologi i Bergen, og de har erfaring fra sorggruppearbeid. Boken bygger på disse erfaringene, i tillegg til resultatene fra forskningsprosjektet Sorggrupper i Norge, ledet av en av forfatterne, sosiolog Iren Johnsen. Resultater fra dette prosjektet ble publisert i 2011 og 2012 (1, 2). Sitater fra informantene i prosjektet er tatt inn i teksten som illustrasjoner til det temaet som blir behandlet.

Sorggrupper er møtesteder der etterlatte kan treffe andre «i samme situasjon». Informantene i prosjektet var sorggruppeledere og deltakere. De fremhever fellesskapet med andre som har opplevd det samme, som det mest positive ved gruppedeltakelsen. I tillegg til å dele erfaringer kan de etterlatte få kunnskap, råd og informasjon og hjelp til å forstå sin situasjon og sine reaksjoner.

Forfatterne beskriver forskjellige slags sorggrupper. For det første har man terapeutiske grupper, ledet av personer med terapiutdanning, bl.a. psykologer eller psykiatere, dernest faglig styrte grupper ledet av personer uten terapiutdanning, som prester, diakoner eller sykepleiere. De beskriver også likemannsgrupper ledet av frivillige som selv har opplevd sorg og tap. En vanlig form er at fagfolk driver grupper sammen med likemenn. Gruppene kan være åpne ved at nye medlemmer blir tatt inn når det er ledig plass, og at medlemmene slutter når de ikke har behov for gruppen lenger. Andre grupper er lukket med et avtalt antall møter. Programmet kan være fastsatt på forhånd eller utarbeides gradvis ut fra deltakernes ønsker og behov.

Boken omhandler driften av grupper fra oppstart og rekruttering til selve gruppeprosessen med refleksjoner rundt hva som fremmer gode prosesser, og hvilke problemer som kan oppstå frem til avslutningen. Den har også med et kapittel om ulike typer sorgreaksjoner og mestringsstiler. Teksten er lettlest, og layouten er oversiktlig med vakre illustrasjoner av Jane Ness.

Selv om teksten bygger på et forskningsprosjekt, bringer den ikke mye nytt. Har man erfaring fra sorg- og pårørendearbeid, vil mye være kjent stoff. Sorggrupper kan imidlertid representere et vesentlig tiltak for at sørgende skal komme videre etter et tap. Hvis boken kan bidra til at flere våger starte opp grupper, vil den derfor få stor betydning.

Anbefalte artikler