Skomsvold, Kjersti Annesdatter
Monstermenneske
580 s. Oslo: Forlaget Oktober, 2012. Pris NOK 379
ISBN 978-82-495-1057-3
Her får vi presentert en sykdomsopplevelse som er ganske typisk ved diagnosen ME, men det er vanskelig å se hvor Kjersti slutter og konsulentene overtar. Vanlige kognitive forandringer, som tap av tidsoppfatning, opplevelse av selv og tilhørighet til menneskene, burde overflødiggjøre litterære grep, så fra et medisinsk synspunkt er det litt synd. Sykdommen får likevel komme usminket frem sammen med den nærmest obligatoriske eksistensielle krisen som medfølger. Bokens sentrale tema er imidlertid selve skriveprosessen og hvordan hun bruker den til å gjenvinne og gjenskape en identitet.
Det fremkommer at forfatteren har holdt et altfor høyt aktivitetsnivå etter kyssesyken. Hun lærer aktivitetsavpasning slik det ikke skal gjøres. Postviral asteni etter mononukleose kan erfaringsmessig gi et meget langtrukkent og komplisert sykdomsforløp. I hvilken grad det slår over i ME, er lite kjent, og historien bidrar ikke til å opplyse saken. Symptombildet og sykdomsutviklingen presenteres i drypp, men ufullstendig.
Kjersti blir forlatt av ungdomskjæresten når den forventede bedringen uteblir. Det blir vanskelig for henne å skille mellom kjærlighetssorgen og nedturene som følger av sykdommens svingninger. Utydelig for leseren blir også grensene mellom en tilbakevendende følelse av å skulle dø, håpløshet som følge av lange perioder i relativ isolasjon, intense og uberegnelige kroppslige plager og det vi får inntrykk av at er en sykdomsutløst angst.
Historien utfolder seg ukronologisk og uten noen skikkelig presentasjon av persongalleriet, hvilket synes å avspeile den malstrømmen hovedpersonen befinner seg i, der hun stadig oftere virvles opp til overflaten. Det er her skrivingen kommer inn, som et hjelpemiddel i en indre dialog. Mange tyr til en dagbok eller blogg, men Kjersti har en større ambisjon. Hun vil skrive bok og være en litterat blant litterater, med en tilhørighet utenfor sykdommen.
Bokambisjonene gir distanse til den usikkerheten for fremtiden som skapes av å leve i en slik vedvarende akuttilstand. Skrivingen gir også mestringsfølelse og dermed bedre funksjonsevne. Men det er tøft når en 25-åring bestemmer seg for ikke å ta tilbake ham som dumpet henne da hun var syk. Nå vet hun at det vil kunne skje igjen. Nettopp fordi hun går så helhjertet inn i en-til-en-relasjoner, velger hun å redde seg selv først: «[…] forestiller meg hvordan jeg er fanget i et skrivetårn, tjuesju engler binder meg fast, og jeg er gal etter å få oppleve kjærlighet, men jeg må bare skrive i stedet.»
En humoristisk fortellerstemme gjør boken lettlest, alvoret til tross. Fra en litterært mindre interessant, men medisinsk relevant synsvinkel, blir det mye forlenget pubertet med kroppsfiksering og relasjonsbygging, som øyensynlig også bidrar til å undertrykke og etter hvert viske ut sykdommen. Hun oppnår et stadig høyere funksjonsnivå, men det er uvisst hvor frisk hun egentlig blir.
Med tanke på den benektningen av tilstanden som er vanlig blant barn og unge i ettertid, ville en annen tittel muligens hatt større appell. Bokens ytre er ellers behagelig for øyet med sin symboltunge illustrasjon.
