Piot, Peter
No time to lose
A life in pursuit of deadly viruses. 387 s, ill. New York, NY: W.W. Norton, 2012. Pris USD 29
ISBN 978-0-393-06316-5
Forfatteren, den belgiske legen Peter Piot, har i en årrekke vært en sentral aktør i den globale bekjempelsen av hivpandemien som leder av UNAIDS fra opprettelsen i 1995 til 2009. Mindre kjent er det at han tidligere var involvert i arbeidet med et annet dødelig virus. Som ganske ung lege under spesialisering i infeksjonssykdommer fikk han sjansen til å reise til Kongo. Piot gir et levende bilde av uhyggestemningen rundt epidemien, hvor landsby etter landsby ble hardt hjemsøkt. Viruset fikk navn etter den lille elven Ebola – «Den sorte elv». Ganske raskt ble det identifisert og karakterisert av amerikanske virologer.
Opplevelsene rundt Ebola-epidemien ga Piot erfaringer fra Afrika som senere skulle vise seg svært verdifulle. Etter en periode hvor han særlig arbeidet klinisk med seksuelt overførbare infeksjoner, hvor han også deltok i forskningsprosjekter i Afrika, ble han naturlig nok koblet inn på den nyoppståtte aidsepidemien. Først var han deltaker i det internasjonale aidsprosjektet SIDA, og deretter i WHO i «Global Programme on AIDS» (GPA). Så fikk han sitt livs sjanse i 1995, da han ble utnevnt til sjef for den nye organisasjonen UNAIDS som ble opprettet for å koordinere og effektivisere den globale hivbekjempelsen.
Forfatteren gir et ganske fascinerende bilde av ikke bare den globale kampen mot hiv/aids, men også av det daglige livet i internasjonale organisasjoner. Slik Piot fremstiller det, minner samspillet mellom organisasjoner, politikere og ulike frivillige organisasjoner (NGO-er) om en darwinistisk alles kamp mot alle – med «survival of the fittest». Intriger, maktkamp, smålig revirtenkning, prestisjehensyn og en stadig kamp om ressurser er åpenbart dagens orden. Dette fikk ikke minst Peter Piot merke som sjef for UNAIDS – som jo er en paraplyorganisasjon med seks «cosponsoring» organisasjoner (WHO og fem andre FN-organisasjoner, i tillegg til World Bank), som ikke nødvendigvis trekker sammen.
Piots fremstilling er levende, men gjennomgående svært detaljert, ikke minst med en mengde navn på medarbeidere og kjente og mindre kjente aktører i organisasjoner og samarbeidende lands regjeringer. Han får til dels nær kontakt med internasjonale celebriteter som Kofi Annan, Ban Ki-moon, Nelson Mandela og Fidel Castro. Han samarbeider åpenbart også godt med Gro Harlem Brundtland i hennes tid som WHO-sjef. De fleste får stort sett pen omtale. Et unntak er Thabo Mbeki og hans lite tiltalende kvinnelige helseminister, som Piot med rette gir skylden for tusener av dødsfall i Sør-Afrika på grunn av regimets stupide avvisning av hivviruset som årsak til aidsepidemien.
Det må nok sies at Piot i sin beretning om UNAIDS-årene svært sterkt vektlegger omtalen av ikke sjelden kontroversielle strategier og organisatoriske grep, slik at aidsepidemiens fascinerende medisinske historie kommer litt i skyggen. Piot er ustanselig på reise mellom kontinentene for å implementere UNAIDS-strategier for hivbekjempelse som stadig må tilpasses lokale forhold. Det er ikke bare Piot som etter hvert blir utmattet, men også leseren etter den noe heseblesende fortellingen om disse årene.
Det kan imidlertid ikke herske noen tvil om at Peter Piot har gjort en formidabel innsats som UNAIDS-sjef.
