Jeg har med en viss undring lest artikkelen om alkoholavhold og sosial integrasjon i Tidsskriftet nr. 1/2013 (1). Forfatteren angir at «datasettet er sterkt». Det gjør han til tross for at andelen som stratifiseres i 28-årsalderen som alkoholavholdende, totalt utgjør kun 4,7 % av materialet og at enkelte strata i denne gruppen er nede i 11 individer. Det fremgår videre at spørsmålet om avholdenhet kun gjelder de siste fire uker forut for besvarelsen. Forfatteren påpeker at gruppen alkoholavholdende dermed kan omfatte individer som likevel ikke helt avstår fra alkohol. Det er riktig nok, men det som ikke problematiseres, er at angst, depresjon og sosial isolasjon i dette datasettet kan være en konfunderende faktor til alkoholavholdenhet de siste fire ukene – ikke omvendt.
Det er riktig at den som flagger alkoholavholdenhet, står i fare for å få et svekket sosialt nettverk. Men det sier mer om sosial stigmatisering, ensretting og fattigdom i en kultur med et eskalerende alkoholkonsum enn det sier noe om risikoen ved alkoholavholdenhet. Ved å utelate dette perspektivet fremstår artikkelen mer eller mindre som alkoholpress mot en liten gruppe yngre mennesker.
Jeg har nettopp lest Eirik Veums bok om statspolitiet under tysk okkupasjon (2). Det som kjennetegnet kulturen blant betjentene i alle avdelingene, var et vedvarende og eskalerende alkoholkonsum både på fritiden og i arbeid (2). Alkoholpåvirkning synes å ha vært helt nødvendig for å kunne gjennomføre den umenneskelige og hjerterå torturen som praktisk talt alle fanger ble utsatt for. Vi vet at alkoholpåvirkning i ulike stadier kjennetegnes av tap av kontroll. Vi finner det igjen i ulike statistikker for vold, kriminalitet og trafikkulykker. I artikkelen nevnes heller ikke disse momentene i diskusjonen, selv om det nok vil bli hevdet de ikke hører hjemme her.
