I artikkelen Akoholavholdende – en risikogruppe? viser jeg at unge voksne som ikke har brukt alkohol er kjennetegnet av bl.a. ensomhet, angst og depresjon og at det er en forhøyet andel som mottar trygdeytelser. I diskusjonen antyder jeg at dette kan skyldes at de allerede i utgangspunktet har kjennetegn som gjør at de ikke debuterer med alkohol, eller at de utsettes for sosiale sanksjoner fordi de ikke drikker. Jeg sier eksplisitt at det ligger langt utenfor artikkelens tema å besvare spørsmålet om kausalitet, men peker på at tidligere studier har gitt støtte til begge forklaringer. Ulike personlighetstrekk kan predikere avhold. Men alkoholavholdende kan også møtes med mistro og støtes ut av sosiale sammenhenger.
Det er overraskende at ingen av de to kommentatorene synes å ha fått med seg dette. Artikkelen fikk betydelig oppmerksomhet i mediene, hvor de fleste hadde fått med seg dette poenget. Jeg ble også av flere journalister bedt om å fortolke funnene. Jeg vektla da dette: Alkohol er en tatt-for-gitt-del av mye sosialt samvær her i landet. Det kan nok tenkes at bestemte faktorer kan predikere avhold, men det er liten tvil om at ikke-bruk av alkohol ofte fremstår som et sosialt avvik som gjerne krever begrunnelser og som i neste runde uansett kan innebære negative sanksjoner. Derimot er det tegn på at etniske grupper med muslimsk tro i økende grad fremstår som rollemodeller for avhold, også for etnisk norsk ungdom. Dette er oppløftende. Sammenhengene er selvsagt sosialt skapte og kan derfor også endres.
