Redaktørens intrigante leder i Tidsskriftet nr. 1/2013 er bygd opp rundt diskutable forutsetninger og en sammenblanding av «de» og «vi» (1).
Det er ingen grunn til å anta at dagens organisering er kostnadseffektiv. Etter at vi i alle år er blitt innprentet at det har vært en uregjerlig kostnadsvekst, befinner stadig våre helsekostnader seg midt i OECD-klassen. Det nye er at det har vært en kraftig reduksjon i sengetall og antall liggedøgn – uten samtidig kostnadsreduksjon. Til tross for aktivitetsvekst vokser køene.
Hvem og hva er det vi behandler? Ressursene dreies mot et voksende styrende lag av kvalitetsdirektører, kommunikasjonsarbeidere, byråkrater og konsulenter, i foretak, regionforetak og departement. Og den egentlige virksomheten utarmes. Dissonansen oppstår mellom det de tenker og det vi gjør, ikke mellom det vi tenker og det vi gjør. Dette er vesensforskjellig. All den tid meningen oppstår i møtet mellom helsearbeideren og pasienten, vil ikke handlingen først og sist styres som de tenker. Den internaliserte konflikten hos helsearbeideren overvurderes, bruddet oppstår mellom de styrende og de som styres.
Ubalansen mellom egenvekt og egenmakt hos dem som forestår den egentlige virksomheten, destabiliserer den rådende organiseringen, som det er skjedd med utallige andre politiske og organisatoriske systemer opp gjennom historien. Det er dette fenomenet som er naturgitt. De 100 % tilpasningsdyktige tilpasses ellers alle organisasjoner og politiske systemer – uten at dette gjør verden til et uforanderlig sted.
Magnussen etterspør eksempler på gunstige «ineffektive» lege-pasient-forhold. Svaret avhenger av hvilket effektmål som legges til grunn. I dagens system er det utallige eksempler på «ineffektive» lege-pasient-forhold. Å la pasienten ligge et ekstra døgn. Å ringe pårørende. Å overtale pasienten til ikke å la seg operere unødig. Å gi god informasjon. Å ta seg den tiden det tar.
