Redaktørens oppskrift i Tidsskriftet nr. 1/2013 på hvordan vi skal redusere den kognitive dissonansen er i høyeste grad aktuell (1). Han beskriver tilpasningsmekanismer som faktisk fungerer – og som våre ledere krever at vi aksepterer. Systemlojaliteten går foran pasientlojaliteten i Det Nye Norske Helsevesen. Jeg vil gjerne sitere en tidligere sjef: «Det viktigste er ikke hva som er best for pasienten, men hva som er best for systemet.» Systemet belønnet sjefen med ytterligere avansement. I så henseende har redaktøren rett – de tilpasningsdyktige finner seg til rette overalt. Men det er kun tidsbegrenset.
Helsevesenet er inne i en periode med nye regler, nye normer og nye maktstrukturer. For fagpersonene er det underlig å se at ledere uten aktuell fagkompetanse får legalisert sin «rett» til å overprøve medisinske beslutninger. I et av sykehusene ved Oslofjorden er det en sykepleierleder som godkjenner kirurgiske fagprosedyrer. Legenes fagmakt svekkes ved at formell hierarkisk makt styrkes (2) – godt hjulpet av juridifiseringen av helsevesenet. Redaktøren beskriver kognitiv dissonans mellom fagperson og administrative enheter. Siden fagpersonene ikke har formell makt, er overlevelsesstrategien å tilpasse seg.
Kjære kollegaer, kjære redaktør – det er én part som er utelatt fra betraktningene. Det er hovedpersonen – pasienten. Pasientene har også makt. De har sin individualiserte makt definert i pasientrettighetsloven. Men de har også forbrukermakt og kunnskapsmakt. Informasjonsteknologien har for lengst revolusjonert forholdet mellom lege og pasient. Det er illusorisk å tro at dagens unge vil akseptere et helsevesen som prioriterer systemlojalitet fremfor hensynet til den pasienten vi har rett foran oss. Når pasientene våkner, bokstavelig talt, vil den kognitive dissonansen bli enorm dersom vi velger å satse på dagens rådende styringsideologi. Og hvis Hippokrates ser oss nå, vil han sikkert lure på hvorfor i all verden vi har laget et helsevesen som ikke har individet i sentrum.
