Magnussen ber i sitt første spørsmål til redaktøren om belegg for at den mål- og resultatstyring som Stortinget har opphøyet til overordnet styringsfilosofi i staten, tilsier at «bunnlinjen er viktigst» og at «effektivitet er det mest sentrale i lege-pasient-forholdet».
Selvfølgelig finnes ikke slike imperative uttalelser i vedtakene eller i den politiske retorikken. Men mål- og resultatstyring som ledelsesfilosofi og metode tar altså utgangspunkt i det finansielle eierperspektivet, er designet for kostnadskontroll og søker å optimalisere produktiviteten ved å internalisere den konkurranseorienterte markedsdynamikken som styringsverktøy. Incentivsystemene i mål- og resultatstyrte virksomheter er følgelig egoistiske og materialistiske. Dette skal automatisk gi «mer helse for hver krone» – uten at ledelsen behøver å vite hva det innebærer. Erfaringen viser imidlertid at denne ledelsesfilosofien leder til triksing med tall og sjonglering med diagnoser og til at økonomiske hensyn overstyrer faglige vurderinger. Det finansielle eierperspektivets mål- og resultatstyring stimulerer generelt sett en atferd som er i konflikt med prinsippene for god kvalitetsledelse.
For mål- og resultatstyring som ledelsesfilosofi er altså «bunnlinjen viktigst» og » effektivitet det mest sentrale i lege-pasient-forholdet», slik det er i de industrielle sammenhengene denne ledelsesfilosofien er hentet fra. Å benekte dette er kunnskapsløst. Redaktøren har sine ord i behold.
Magnussens to øvrige spørsmål oppfatter jeg som lite elegante fornærmelser av leseren som ikke fortjener ytterligere kommentarer.
