Bate, Roger
Phake
The deadly world of falsified and substandard medicines. 457 s, tab, ill. Washington DC: The AEI Press, 2012. Pris USD 50
ISBN 978-0-8447-7232-5
Forfatteren har i flere år forsket på utbredelsen av falske medisiner, som er et stort helseproblem i den fattige delen av verden. Han diskuterer særlig medikamenter mot tuberkulose, malaria og aids og viser hvordan medisinkvaliteten er langt dårligere i fattige enn i rike land, selv om risikoen også her er til stede. Kriminelle kan åpenbart penetrere selv de best regulerte markeder. Den illegale medisinindustrien dreper sannsynligvis over 100 000 mennesker hvert år, og kriminelle selgere og korrupte myndighetspersoner kan håve inn store summer.
Det er mange måter å forfalske medikamenter på. Iblant blir gamle medikamenter resirkulert etter at de er gått ut på dato, i andre tilfeller er de blitt fortynnet, og er derfor svakere eller uten noen virkning overhodet. Profitten gjør at stadig nye metoder tas i bruk for å lage falske medikamenter.
Mer enn åtte millioner mennesker får tuberkulose hvert år, ifølge WHO. 1,4 millioner døde av tuberkulose i 2011, noe som gjør tuberkulose til verdens mest dødelige infeksjonssykdom etter aids. Takket være store summer som er brukt på diagnose og behandling, går tuberkulosen tilbake, også i dødelighet, men falske medisiner gjør at tilbakegangen kan stanse opp på grunn av spredning av nye resistente former.
WHO anbefaler at pasienter med tuberkulose drar til offentlige sykehus for å få skikkelig behandling, men med lang vei til sykehus blir det altfor dyrt for mange fattige pasienter. Da er det mer fristende å dra til billige, lokale privatmarkeder. I Zambia for eksempel, er behandling gjennom det nasjonale tuberkuloseprogrammet tre ganger så dyrt som på det lokale markedet. Ineffektive medikamenter tar liv, koster penger og kan gjøre dyre behandlinger nytteløse.
Noen pasienter vil dø straks etter inntak av falske medikamenter, andre vil med «svake» medikamenter få drept noen av bakteriene. De fleste bakteriene vil imidlertid bare formere seg videre som resistente stammer. Det er vanskelig å behandle dem, og de er langt mer dødelige. De som blir rammet hardest, er de fattige i verden, gjerne folk på landsbygda og slumboere i byene som ikke har råd til riktig behandling. Disse pasientene har ingen sjanse til å finne ut at medikamentet er av dårlig kvalitet før skaden er gjort.
Straffen for produksjon og salg av falske medisiner varierer. I noen land er det overhodet ikke straffbart. I Kina kan man risikere dødsstraff, i India opptil ti års fengsel.
Det er en nyttig oversikt forfatteren har skrevet, men som med mange amerikanske skrifter, er den altfor omstendelig med en del gjentakelser og uvesentligheter. Boken er særlig innrettet mot helsemyndighetene i de forskjellige landene. De juridiske og økonomiske sidene av problemet dominerer, mens de medisinske kunne vært bedre illustrert med konkrete eksempler. Svakheten skyldes vel at forfatteren er økonom.
