Deaux, Kay
Snyder, Mark
The Oxford handbook of personality and social psychology
858 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2012. Pris GBP 95
ISBN 978-0-19-539899-1
I denne håndboken oppsummerer bidragsyterne «state of the art» for evidensbasert kunnskap om personlighet og sosialpsykologi. Redaktørene fremhever at dette er to fagfelt som man ikke kan se løsrevet fra hverandre. Målgruppen for denne oppdateringen er psykologer, spesielt akademiske psykologer. For andre kan den tjene som et oppslagsverk.
Boken dekker et vidt spekter av emner: historikk, atferd og atferdsanalyse, nevrovitenskapelige og evolusjonære perspektiver, person i kontekst, begrepsanalyser og metoder for avhengige data, emosjoner, holdninger, tilknytning, gruppeprosesser, multikulturalisme, lederskap med mer. Kapitlene er skrevet av forskjellige eksperter på området. I spesialiserte fag er dette nødvendig, men også en ulempe fordi det blir mange gjentakelser.
Det er vanskelig for denne anmelderen å si noe om i hvilken grad bidragsyterne fullfører sitt intenderte formål. Sett utenfra, fra et lege- og psykiaterperspektiv, er det flere ting jeg stusser over. Først og fremst gjelder det selve konseptet med søkelyset rettet mot personlighet og sosialpsykologi. For en som er vant med et biopsykososialt perspektiv på mentale fenomener, oppleves det som kunstig og fremmedartet når man neglisjerer den tredje hovedpilaren for personlighet, som er biologi. Det er som om man skulle redegjøre for hjertet ved å ta for seg dets anatomi og fysiologi, men utelukke biokjemien. Personlighet uten biologi risikerer å bli et luftslott. Neglisjering av biologien illustreres ved at evolusjon får et eget kapittel, i stedet for at det gjennomsyrer helheten som et nødvendig premiss. Emosjoner får også litt stemoderlig behandling. Personlighetspatologi er nærmest fraværende, og dermed også den tanke at studier av den avvikende personligheten kan kaste lys over den normale personligheten, og at hermeneutikken gir en spesiell tilgang til selvets struktur og innhold.
Boken er sterkt preget av arven fra Kurt Lewin, som fremheves som sosialpsykologiens og gruppedynamikkens grunnlegger. Så å si alle kapitler har referanser til Lewin. Lewin var åpenbart en pioner i sin tid. I dag kan man stille spørsmål om hans begrepsapparat virker konserverende.
Fordi boken er så mangelfull med hensyn til biologi og hermeneutikk er det en fare for at mange av kapitlene blir forholdvis uinteressante for andre enn dem som på forhånd er engasjert i spesialiserte emner.
