Engebretsen, Eyvind
Heggen, Kristin
Makt på nye måter
158 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2012. Pris NOK 299
ISBN 978-82-15-02125-6
Målgruppen er studenter, forskere og undervisere innenfor studier av helse- og velferdstjenester, i tillegg alle andre som er interessert i makt og maktanalyse. Siden forfatterne tar for seg styring av velferdsstatens virksomheter, profesjoner og brukere burde boken være aktuell for leger, så heftig som diskusjonen om organisering av helsetjenesten er for tiden.
Engebretsen er idéhistoriker med tekstanalyse som spesialområde. Heggen er sykepleier. Begge er professorer ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Med tre unntak er de 13 kapitlene skrevet med stipendiater og masterstudenter som førsteforfattere, og redaktørene som medforfattere. De siste tre kapitlene er redaktørene ansvarlige for sammen.
I de fleste kapitlene behandler forfatterne konkrete tekster, eksempelvis stortingsmeldinger, medisinalmeldinger, styringsdokumenter, kartleggingsverktøy og læreplaner. Målet er å avsløre hvordan makt kommer til uttrykk i tekstene. De setter søkelyset på velferdsstatens «myke» makt, en makt som virker gjennom at mennesker tror seg sett eller tar opp i seg de styrendes ideologi. Spesielt aktuelle kapitler for leger omhandler Helsetilsynet, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), bruken av et kartleggingsskjema for å få frem pasienters subjektive opplevelse (Edmonton Symptom Assessment Scale), bestemmelse av asylsøkeres alder og en opplæring i brukermedvirkning.
Jeg skulle så inderlig gjerne ha anbefalt denne boken. Formålet er sympatisk – hvordan makten ter seg har vi alltid godt av å bli minnet om. Ikke minst gjelder det når den skjuler seg så effektivt som i de utvalgte tekstene. Og forfatterne viser god innsikt. Det beste kapitlet har Truls Juritzen som førsteforfatter, og handler om hvordan satsingen på brukermedvirkning også innebærer maktutøvelse.
Men til tross for betydelig velvilje ble boken en prøvelse for denne leseren. Det skyldes to forhold: fremmed sjargong og oppbygningen. En sak er at man må regne med å møte en del fremmede begreper når man leser tekster fra andre vitenskapshjørner, men siden jeg kjenner noe av tankegodset til de tre hovedinspiratorene Jacques Derrida, Michel Foucault og Julia Kristeva fra tidligere, var ikke det hovedproblemet for meg. Boken er full av omstendelige gjentakelser, og vi forklares hele tiden hva vi snart skal lese, og hva vi nettopp har lest. Språket er overlesset, til dels affektert, og jeg gripes av den urettferdige tanken om at dette kanskje er nødvendig for å utøve vitenskapelig makt i det feltet boken befinner seg i. I tillegg har hvert kapittel artikkelformat, og metode og teorigrunnlag beskrives gang på gang selv om dette naturlig nok er temmelig likt. Det er paradoksalt at en tekst som «påberoper seg en demokratiseringshensikt» (formuleringen er typisk for sjargongen), slik det står i epilogen, til de grader vender seg vekk fra lesere utenfor sitt fagområde. Synd, for budskapet er viktig.
